Tove er 14, foreldrene går fra hverandre og verden raser sammen. Gud finnes ikke. Familien byttes ut med alkohol, venner og festing. Det må skje noe radikalt om livet skal skifte retning.
Tove Welle Haugland (27) fra Vennesla vokste opp med bibelhistorier og kristne barnesanger. Moren delte troen sin med henne, og barnehagen hun gikk i var drevet av Frikirken i Vennesla. I ung alder hadde hun en ubeskrivelig fred som aldri forlot henne. Helt til hun havnet midt i foreldrenes opprivende skilsmisse.
Alkohol med venner
– Jeg var 14 år og stor nok til å reflektere selv. For meg var det en enkel logikk at siden Gud ikke klarte å hjelpe mamma og pappa til å holde sammen, så fantes han ikke. Skuffelsen over skilsmissen førte til at jeg bevisst valgte å ikke følge Jesus.
Tankene delte hun med flere på sin alder som dannet et miljø hvor drikking og festing var faste innslag. Der Tove vokste opp var det klare skiller mellom dem som festet og dem som tilhørte Frikirken. Hun hadde valgt side og stod for det.
– Jeg var veldig sta og fornektet Gud så sterkt at han ikke lenger fantes i min verden. Skilsmissen ødela forholdet mitt til foreldrene mine og jeg flyttet hjemmefra tidlig. Det jeg hadde igjen var vennegjengen. Vi var skjønt enige om at folka i Frikirken levde på en illusjon. Det ble veldig mye alkohol, og jeg fikk etter hvert en kjæreste som var veldig stygg med meg over lengre tid.
Avslo invitasjoner
En nabodame la merke til den flotte jenta med rødt hår som kom slukøret hjem om kveldene. Hun pleide å invitere Tove på møter, men fikk avslag hver gang. Festingen ble etter hvert veldig krevende. Men Tove stoppet ikke opp før en av hennes nærmeste venner døde.
– Jeg lurte så fælt på hvor han var nå at jeg ble veldig stresset inni meg. Vi to hadde snakket sammen om at det var en mulighet for at Gud kanskje fantes, og nå begynte jeg å tenke på om han var i himmelen.
For meg var det en enkel logikk at siden Gud ikke klarte å hjelpe mamma og pappa til å holde sammen, så fantes han ikke. Skuffelsen over skilsmissen førte til at jeg bevisst valgte å ikke følge Jesus.
Uten at noen visste om det tok Tove kontakt med en av damene i Frikirken. Hun ville ikke tro, men trengte å snakke med en voksen om det som hadde skjedd. Hun var 18 år og hadde droppet ut av videregående skole for lenge siden.
– Jeg kjente ikke noe sted at jeg hadde verdi. Det var forferdelig å føle seg så liten og stå opp om morgenen uten håp om at noe godt skulle hende. Jeg strevde veldig, men holdt maska sammen med vennene mine. Der var det en vedtatt sannhet at Gud ikke hjalp noen.
Bil i tussmørke
Dette året skulle Tove skifte leilighet, og da hun skulle pakke ned tingene sine, fant hun en Bibel. Hva var dette egentlig for slags bok? Selv om hun fremdeles kunne bibelhistoriene fra barndommen, satte hun seg ned og begynte å lese som om hun aldri før hadde sett teksten.
– Mitt liv var et kaos, jeg hadde ingen kontakt med mamma og pappa og følte meg veldig alene. Jeg var så lei alt sammen og søkte en forklaring. Det var noe ved den boka, det merket jeg.
Tove hadde akkurat fått lappen, og kjørte i sin røde Audi en kveld da fortvilelsen fullstendig overmannet henne. Hun var alene, der var et forferdelig vær og tussmørkt der hun kjørte.
Jeg var så lei alt sammen og søkte en forklaring. Det var noe ved den boka, det merket jeg.
– Da ropte jeg på Jesus. Og jeg merket at han var der på en helt spesiell måte. Det som skjedde skulle egentlig gjort meg kjemperedd, men istedenfor kjente jeg igjen den freden jeg hadde hatt som lita jente. Da jeg ropte på Jesus, lyste hele innsiden av bilen opp, og jeg kjente en varme som gikk gjennom hele kroppen min. Fra da av visste jeg at Gud virkelig fantes.
Hun ønsket også å følge ham, men det var vanskelig. Hva ville Jesus med en sliten tenåring som henne? Det tok et halvt år før hun våget å dele opplevelsen med nabodama, som endelig fikk et ja da hun spurte om Tove ville bli med på møte. Det var vanskelig, angsten rev i henne og hun valgte å gå rett før møtet var ferdig. Det gikk ikke an å følge Jesus sammen med vennene hun hadde, så mye skjønte hun, så dermed bar det til Kristiansand.
Jeg og de andre
Jeg var veldig nedbrutt på innsiden, men fikk mot til å begynne på videregående igjen. Med Guds hjelp klarte jeg å fullføre i løpet av to år med ganske gode resultater. Jeg fortalte mamma at jeg ville bli en kristen, og vi begynte å få kontakt igjen.
Toves mamma tok kontakt med en venninne i Filadelfia i Kristiansand som hjalp Tove med å finne nye venner.
– Jeg bad til Gud om at jeg måtte få møte venner som var gode å være sammen med. Kjære Gud, jeg trenger venner, sa jeg. Men da jeg traff dem, følte jeg meg veldig feilplassert. Det var en gruppe unge jenter som var med i menigheten og som pleide å treffes jevnlig, og der kom jeg. De hadde gjort alt rett, og jeg følte meg rett og slett ikke god nok.
En ny begynnelse
Det skulle ta flere år før hun begynte å få kontakt med følelsen av å være god nok, elsket og akseptert. Først av Gud og så av de nye vennene, som etter hvert viste seg å være svært trofaste. I dag er de fremdeles Toves beste venner.
– Endelig ble det at jeg hadde verdi mer enn kunnskap. Jeg begynte på bibelskolen i Kristiansand da jeg var 21. Satt der dag etter dag og merket hvordan jeg ble reparert på innsiden. Fra å være livredd selv i små forsamlinger ble jeg fylt med frimodighet fordi jeg etter hvert innså at jeg virkelig var elsket. Akkurat slik jeg er.
Fra å være livredd selv i små forsamlinger ble jeg fylt med frimodighet fordi jeg etter hvert innså at jeg virkelig var elsket. Akkurat slik jeg er.
Etter mange stunder i bønn klarte hun også å tilgi moren sin for at hun hadde tatt valg som ødela for Tove og søsknene i oppveksten. Relasjonen ble stadig bedre, den felles troen gjorde at de kom nærmere. I vår leverte Tove en bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Agder. Hun er opptatt av at samfunnet skal hjelpe unge mennesker til et verdig liv, og kjenner seg kalt til å drive med politikk.
– Nå er jeg ikke lenger redd for å stå foran folk i en stor forsamling, og jeg blir ikke like lett såret. Jeg pleier å tenke at det er Guds kjærlighet som er min plattform, det er den som er avgjørende for at jeg nå lever i frihet fra forkastelse og menneskefrykt.
Ler mot framtida
Hun ser fram imot det som framtiden vil bringe og ønsker først og fremst at mennesker skal forstå at Jesus er en virkelighet. En del av hennes gamle venner er i dag kristne, noe som for Tove er et stort bønnesvar. Hun har de fire siste årene bygd opp og ledet studentarbeidet i Filadelfia, og er en aktiv KrF-er på lokalplanet. Men først og fremst er hun ei jente som følger Jesus.
– Når jeg tenker på alt Gud har gjort til nå, så gleder jeg meg til resten, smiler Tove.
Tekst: Linda Helén Haukland
Foto: Studio LL