Angelica Kjos (26) ble født under borgerkrigen i Irak og kom til Norge etter fire år på flukt. Hun har ingen gode minner fra sine elleve første år. I dag drar hun landet rundt for å spre håp blant både fagfolk, politikere og skoleelever.

Når jeg kommer opp i riktig etasje i bygningen der Angelica bor, møter jeg tre dører uten navn. Jeg tar en sjanse og banker på den som har et velkomstskilt. Et øyeblikk etter åpner Angelica og inviterer meg inn i leiligheten som hun senere presenterer som sitt hjem nummer trettitre.

Gevinsten av å stå fram

Sist jeg så henne var på Bislett stadion i august 2015, på arrangementet «En dag», som satte fokus på menneskehandel, vår tids slaveri. Med sin sterke historie, og med fremførelsen av den selvskrevne sangen «Løvetann», ga hun oss et ansikt på at det faktisk er mennesker som lever som slaver i vår tid – også i Norge. Samtidig er hun et levende eksempel på at det finnes en vei til frihet.

– Du har delt historien din i mange ulike sammenhenger, både foran folk og i media. Hvordan oppleves det for deg?
– Jeg har tenkt veldig nøye gjennom hvilke deler jeg skal fortelle. For å skåne meg selv, og fordi tilhørerne ikke trenger å høre detaljer, forteller jeg bare bruddstykker av det jeg har gått gjennom. Det er tøft å stå fram, men gevinsten er større.
Hennes egen åpenhet har gitt store ringvirkninger. Mange kontakter henne og vil fortelle sine egne historier, noen bryter tausheten for første gang.
Åpenhet hjelper
– I møte med skoleelever legger jeg vekt på hvilke hemmeligheter de ikke skal bære alene. Jeg forteller at det aldri er greit når noen gjør noe med kroppen din som du ikke vil selv. Om du opplever det, skal du si det til en voksen du stoler på, for eksempel en lærer.
Av og til, når Angelica holder foredrag for skoleelever, slår det henne hvor heldige de er. Om hun selv hadde fått hørt sine egne ord da hun var barn, hadde det vonde kanskje kommet fram i lyset på et tidligere tidspunkt, og skadene som ble påført henne, hadde vært mindre.

Vonde minner

Angelica husker mye fra sine fire første år, fra tiden før hun kom til Norge. Hun har sterke minner hun gjerne skulle vært foruten, minner som har satt seg både i sinnet og i kroppen. Hun var utenfor huset deres da det ble truffet av en bombe. Hun husker en person som kastet seg inn i ruinene på jakt etter smykker, desperat etter å få penger til flukten som ventet dem. Og verst av alt: Hun så sin egen lillesøster bli skutt.
Hun husker at hun ble fortalt om Norge før hun kom hit. Det skulle være et fint og godt land, og de skulle få hjelp. Slik ble det ikke. Helt fra starten ble hun utsatt for overgrep, vold og tortur. Fra hun var ni år og fram til barnevernet grep inn to år senere, ble hun utsatt for menneskehandel.
– Store deler av barndommen min lengtet jeg tilbake til krigen. Jeg tenkte det hadde vært mye bedre om en bombe hadde truffet meg.

– Var det ingen rundt deg som merket at noe var galt?
– Jeg vet at lærere og naboer varslet barnevernet ved noen anledninger, men fordi vi stadig flyttet, ble det bare liggende. Det var også noen som spurte meg direkte om hvordan jeg hadde det hjemme, men med truslene fra overgriperne hengene over meg, turte jeg ikke å fortelle sannheten. Jeg visste hva de var i stand til å gjøre.

– Hva tenker du at vi kan gjøre, som naboer, lærere, barneledere i menigheter og lignende, for å forhindre at historier som din skjer igjen?
– Det har jeg tenkt mye på. For det første synes jeg at de som sender inn en bekymringsmelding til barnevernet, også bør undersøke om saken faktisk blir fulgt opp. Lærere og helsepersonell som har en mistanke om at et barn ikke har det bra, burde ikke nøye seg med å stille barnet spørsmål om dette kun én gang. Så lenge det er mistanke, må de voksne holde tak i saken. De må fortsette å spørre, spørre og spørre igjen. Gjerne veldig direkte. Barn er lojale, og de gjør alt de kan for å skjule det vonde.
Angelica mener også det er en svikt i systemet når det i noen tilfeller viser seg at det er mulig å flytte vekk fra bekymringsmeldinger, og dermed også unngå at barnevernet kommer på døra.
– Jeg kunne veldig dårlig norsk, og fram til jeg ble tatt hånd om av barnevernet, kunne jeg verken lese eller skrive. Jeg begynte stadig på nye skoler og rakk derfor ikke å bygge relasjoner med noen. I tillegg ble jeg påført en rusavhengighet i årene da jeg ble utsatt for menneskehandel, en avhengighet som det tok meg elleve år å bli kvitt.

En reddende stortingspolitiker

Vi sitter i en nydelig innredet stue. Det er rent og ryddig, og på bordet står det friske roser. Sofaen er stor og god, med saueskinn og puter, og lent inntil den ene veggen står en gammel låvedør som Angelica brukte utallige timer på å pusse og gjøre fin mens hun var i rusbehandling. Hun reflekterer med stor klokskap og ordlegger seg på perfekt norsk, selv om tonefallet avslører at hun har et annet morsmål. Det er uvirkelig å tenke på at historien som fortelles handler om henne.
– Du heter Kjos til etternavn. Det høres ikke akkurat irakisk ut?
Angelica smiler varmt og ler. Det gjør hun ofte.
– Kari kom inn i livet mitt i en veldig tøff periode. Jeg var 21 år, og like før jeg møtte henne, var jeg innlagt på rusakuttmottaket fordi jeg hadde prøvd å ta flere overdoser. I systemet falt jeg mellom to stoler: Verken rusomsorgen eller psykiatrien ville ta ansvaret for – og kostnadene ved – meg. For rusomsorgen hadde jeg for store psykiske problemer, og for psykiatrien hadde jeg for store rusproblemer.
En lege anbefalte henne å ta kontakt med media for å presse systemet. Hun fulgte rådet, og TV 2 tok tak i saken hennes, som viste seg å være full av svik. En av journalistene kontaktet stortingspolitiker Kari Kjønaas Kjos. Han visste at Kari hadde et sterkt engasjement for enkeltmennesker som ikke blir fanget opp og får hjelp.
– Jeg har takket ham mange ganger for at han spleiset oss. Han gjorde mye mer enn det som var forventet av ham. Han var ikke bare opptatt av å lage en god sak, men han så meg og var opptatt av å hjelpe.

– Hva har Kari betydd for deg?
– Ikke «har betydd» men «betyr», retter Angelica smilende.
– Hun betyr veldig mye for meg. Hvis det ikke hadde vært for henne, hadde jeg sannsynligvis ikke levd i dag.
På et opptak fra «God Morgen, Norge» beskriver Kari det første møtet med Angelica slik: «Hun sto der med de store, vakre, brune øynene sine, helt bunnløs av fortvilelse. Hun var helt uten mål og mening, og hadde ingen ønsker for noen ting. Hun var uten noen til å ta vare på seg.»
– Kari spurte meg om det var noe i meg som hadde lyst til å få et godt liv. I så fall skulle hun prøve å hjelpe meg. «Det kommer til å være smertefullt, og det kommer til å bli beintøft, og det er du som må gjøre jobben, men jeg skal gå ved siden av deg hele veien», sa hun.
– Hun har blitt som en morsfigur for meg, og hun er en av de aller nærmeste jeg har. Vi drar på hytteturer, er hjemme hos henne og finner på mye hyggelig sammen. Jeg vet at hun alltid er der. Hun er aldri lenger enn en telefon unna.
Som tenåring måtte Angelica, av sikkerhetsmessige grunner, skifte navn. Den gangen fikk hun velge blant de vanligste etternavnene i Norge.
– Jeg hadde ikke noe forhold til det nye navnet, og lengtet etter et navn som gjorde at jeg kunne kjenne mer tilhørighet. Derfor skiftet jeg til Kjos, det samme som Kari. Jeg følte det var riktig.

Møtet med Jesus

Etter at Angelica hadde vært rusfri et halvt år, fikk hun plass på et botilbud drevet av Maritastiftelsen, som blant annet arbeider for å hjelpe mennesker med bakgrunn i rusproblematikk.
– Jeg tror nok ikke du hadde kjent meg igjen hvis du hadde møtt meg slik jeg var da. Jeg var rusfri, men fikk utskrevet til sammen 28 medikamenter av norske leger, så jeg var fortsatt veldig utenfor. Nå er jeg helt medikamentfri og har vært rusfri i over fire år!
– Hvordan var ditt møte med Maritastiftelsen?
– Jeg merket fort at det var en helt spesiell tilhørighet og atmosfære der, og jeg ble kjent med vanvittig mange flotte mennesker. Når man kommer dit, er man ikke en fremmed. Man blir en del av Marita-familien. Og uansett hvor galt det går eller hva som skjer, så har de masse ubetinget kjærlighet å gi – selv de gangene du ikke forventer det.
Angelica ble først skeptisk da hun fikk vite at Maritastiftelsen hadde en tydelig kristen profil. Hun hadde tatt avstand fra all religion, for henne var det bare forbundet med tvang og krenkelser. Men det tok ikke lang tid før fordommene falt.
– Jeg så at troen de hadde, var sunn, og at den bare gjorde dem godt. I tillegg viste de en kjærlighet jeg ikke hadde sett før. De hadde noe som jeg manglet.

Et nytt liv

Etter bare tre uker i Maritastiftelsens bokollektiv fikk Angelica selv et sterkt møte med Gud.
– Jeg var helt alene. Jeg sto i gangen med en mopp og vasket. Plutselig kom et slående lys i hele rommet. Jeg mistet moppen og tenkte: «Hva er det som skjer nå?» Så hørte jeg en stemme som snakket til meg, og jeg forsto at det var Gud. Han sa: «Jeg er her, jeg er her. Din oppgave er å være sterk!» Da det hele var over, og jeg gikk og satte meg på kjøkkenet, kjente jeg at ensomheten jeg hadde hatt tidligere, var borte.
En stund holdt Angelica opplevelsen hun hadde hatt, for seg selv. Hun var redd for at folk skulle tenke at hun var psykotisk, og at hun på nytt skulle bli lagt inn.
– Da jeg etter hvert forsto at de tålte mye på Marita, fortalte jeg om det jeg hadde opplevd, til ei som jobbet der, og det gikk heldigvis bra. Hun ble faktisk veldig glad!
Gjennom gode venner og ledere i Maritastiftelsen, ble Angelica lært opp i det nye livet som kristen.
– Leiv Holstad, som startet Maritastiftelsen, og Eva Lena, kona hans, har betydd veldig mye for meg. Vi hadde en «lifegruppe» sammen der vi ba og leste i Bibelen, og litt etter litt vokste troen min.

«En sykt bra framtid!»
Angelica opplever helt konkret at Gud har gitt henne et kall om å bruke de vonde erfaringene fra hennes eget liv til å hjelpe andre. Hun ønsker å gi håp.

– Hva tenker du om tiden som ligger foran?
– Jeg brenner aller mest for å hjelpe barn og ungdom under 18 år. Jeg håper jeg kan fortsette med det jeg gjør nå: Holde foredrag, veilede fagfolk, løfte opp mennesker som har det tøft, og gi motivasjon til dem som står i krevende situasjoner. Jeg vil også lage mer musikk og kanskje gi ut en CD etter hvert. Så jeg har ganske mange planer egentlig, oppsummerer Angelica med et smil.
Vi tar på oss yttertøyet og går ut det sure vinterværet. Angelica kler seg godt, og er halvveis motvillig når vi vil ha et par bilder også uten lue og hette, men hun gir leende etter. Denne unge jenta, som for noen år siden helst ville avslutte livet, er nå full av håp og tro for tiden som ligger foran. «Jeg tror framtiden kommer til å bli helt sykt bra, egentlig!» sa hun til TV2 i et intervju de hadde med henne. I dag er det håpet som preger henne mer enn noe annet.

Tekst/ Mai-Linn Strand
Foto/ Ingvild Nordengen Tjessem

CategoriesUkategorisert
3 Delinger
Mai-Linn Strand
Mai-Linn Strand

Redaksjonssekretær og journalist i JK