Det sies at barn sutrer for å få oppmerksomhet. Når de har lært seg at det fungerer bedre enn vanlig, konstruktiv prat, sutrer de bare enda mer. Sutring kan gi et barn stor makt i en familie. Mye sutring kan bunne i sjalusi overfor søsken, fordi de ikke får det som de vil, eller fordi ingen ser eller hører dem.
I Norge er det dessverre er ikke bare barn som sutrer. Til tross for at vi lever i et av verdens rikeste og beste land å bo i, finner vi hele tiden nye saker å sutre for. Av og til oppfører vi oss som umodne, egosentriske barn, som syter og klager over småting som stort sett handler om oss selv.
Lite konstruktiv sutring
Sutring er lite konstruktivt og genererer sjelden løsninger, særlig når ingenting konstruktivt gjøres fra sutrerens side for å bidra til forandringer. Voksne som sutrer, sier egentlig: «Jeg er misfornøyd, men jeg gidder ikke å bidra til at det skal bli bedre. Jeg vil bare at folk skal få høre hvor misfornøyd jeg er slik at jeg kan få litt medlidenhet og oppmerksomhet. Jeg er ikke villig til å bidra, jeg vil bare klage.»
Vi finner mennesker som sutret i Bibelen også, helt tilbake i Det gamle testamentet. Israelfolket var eksperter i sutring. Gud hadde iverksatt tidenes redningsaksjon for å befri dem fra årevis i fangenskap og lidelse i Egypt. Men i stedet for å være takknemlige for friheten og en ny framtid på vei til det lovede land, var de i stand til å sette i gang den ene sutringskampanjen etter den andre. De var ikke fornøyd med maten, de likte ikke måten Moses ledet på, og til slutt angret de på at de hadde forlatt fangenskapet i Egypt!
Israelsfolkets sutring hadde sin pris. På grunn av sin misfornøyde og barnslige holdning ble de gående 40 år i ring ute i ørkenen, og de som slapp ut av Egypt, fikk aldri komme inn i det lovede land. De fikk aldri oppleve velsignelsene Gud hadde gjort klart for dem, fordi de henga seg til klagesanger og barnslig sutring over små, egoistiske behov.
Vi velger fokus
Jeg håper deres historie kan lære oss noe. Et liv med fokus på alt som ikke er bra nok, fratar oss velsignelsene og hindrer oss i å komme inn i det som Gud har lagt ferdig for oss. Når vi velger å se på umulighetene i stedet for å holde fast ved Guds muligheter og makt, stenger vi oss selv ute fra å oppleve landet som flyter over av alt det gode, og alle velsignelsene som var ment for oss.
Som kristne har vi lett for å henfalle til sutring når ting i menigheten ikke fungerer som vi vil, eller når vi møter motstand. Vi inntar en holdning som kritiske tilskuere i stedet for konstruktive medspillere. Det er stor forskjell på konstruktiv kritikk fra en medspiller og en sofasittende tilskuer. Å sutre uten å bidra til forandring og forbedring er nedbrytende og skaper aldri annet enn negative holdninger.
Hva hadde skjedd med Paulus og Silas i fangehullet om de hadde begynt å synge klagesanger over å ha blitt kastet i fengsel mens de tjente Gud? I stedet valgte de å synge lovsanger og stå fast på Guds makt på tross av omstendighetene. Da skjedde miraklet. Det umulige ble mulig. Enden på visa ble langt bedre enn de hadde turt å drømme om. Tjenesten tok av til nye høyder.
Sutrende kristne bøyer av når det koster å bære byrder i det kristne fellesskapet. I Norge koster det lite å være en etterfølger av Jesus. Vi bør legge av sutringen over å bli uglesett som politisk ukorrekte, når våre brødre og søstre i andre deler av verden lever ut troen frimodig til tross for at de vet det kan koste dem livet.
Å leve ut troen
Verken i Norge eller i andre steder må vi tenke at troen på Jesus er uten kostnader. Vi sutrer ikke når naboen ler litt av gudstroen vår, eller når kollegaene synes vi er naive. Vi tjener med målet for øye i menigheten også når vi ikke får det helt som vi vil. Det handler om ryggrad og integritet. Men mest av alt handler det om å leve ut troen.
Dessuten handler det om å leve med et takknemlig hjerte. Det handler om å ha fokus på alt vi allerede har fått, og de velsignelsene som faktisk regner over oss hver dag. Et takknemlig hjerte er fornøyd, tilfreds og glad. Når vi bytter ut klagesangen med takkesang, kommer vi til å innta «det lovede land» og alt det gode som venter på oss der.
Skal vi la sutring og barnslig misfornøydhet hindre oss i å innta det livet Gud har for oss? Eller skal vi feste blikket på Jesus og følge han, koste hva det koste vil? Skal vi vende blikket bort fra oss selv og egne behov, og leve for noe større enn oss selv? Da skal Guds løfter bli dine, og du får komme inn i det Gud har for deg.