Jeg hørte en gang en spesiell fiskehistorie med relevans for kristenlivet. Den handlet om en gruppe fiskere. De var godt rustet. De elsket å fiske. De gikk på kurs for å lære seg å fiske på best mulig måte. De brukte alle sine sparepenger på fiskeutstyr. De hadde en egen fiskeklubb, og de elsket å komme sammen og snakke om å fiske. De hadde lange samtaler om alle de ulike typene av fisk, og de diskuterte ivrig seg imellom om de forskjellige metodene for å fange dem. De kjøpte seg en båt sammen, og de satt ofte i den og samtalte om fisketurer og alle mulighetene den nye båten ga dem. De utviklet seg etter hvert til å bli etterspurte spesialister på fiske. De begynte å reise rundt og holde konferanser for andre med fiskeinteresse, og snart ble de travelt opptatt med dette. Alt var helt flott. De hadde bare ett problem: De fisket aldri, og det hadde de heller aldri gjort. Men de visste alt om fiske. I teorien. For dem var det ingen tvil, det var dette livet virkelig dreide seg om. En dag var det faktisk en de hadde hatt på kurs, som reiste seg opp og gikk ut og fisket! Og det utrolige skjedde: Han fikk faktisk fisk!!! De andre ble lamslått av nyheten og fant ut at det beste denne personen nå kunne gjøre, var å reise rundt og holde helt unike fiskekonferanser. Han hadde jo faktisk fått fisk!!! Dermed fikk heller ikke han mer tid til å fiske…
Ja, her får vi trekke på smilebåndet og humre med i denne røverhistorien av en fiskehistorie. Men er det en absurd allegori, eller er det en knakende god illustrasjon for alle oss som Mesteren ville kalle til å bli menneskefiskere? Er vi mer opptatt av fiskeutstyret enn å fiske? Er vi teoretikere som vet alt om hvordan ting skal gjøres på rett måte, men som praktisk talt er uten egenerfarte handlinger? Sitter vi i fiskebåtene og prater om fiske uten noensinne å prøve å få fisk? Vil vi gå på fiskekurs i trygge omgivelser, men aldri gi oss i kast med en skikkelig fisketur?
For en tid tilbake møtte vi en italiener ved navn Walter. Han var politisjef på en flypass vi skulle reise fra etter et fantastisk sommerteam med Jesus Revolution i Italia. Han var Menneskefisker med stor M! «Dere må be for meg og velsigne meg før dere reiser ut fra flyplassen», sa han. «Jeg er en misjonær til denne flyplassen. Dette er mitt virkefelt. Jeg vil så gjerne se folkene her bli frelst og velsignet!» Jeg tenkte som en nordmann, og så meg om etter et sted der vi kunne be for ham, for eksempel bak Cola-automaten …? Men Walter ville velsignes i all offentlighet! Der sto han og raget i sin politiuniform og smilte fra øre til øre mens vi samlet oss omkring ham, alle vi som var på reise sammen, og velsignet og ba for ham. Kollegaer kom forbi og sa med glimt i øyet: «Walter, ja, han ber for meg, det vet jeg. Neste gang dere flyr igjennom flyplassen her, så er jeg sikkert frelst, jeg og!»
«Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere», sa Jesus. Lar vi ham gjøre oss til det? Eller er vi opptatt av alt annet?
Vi vil alle ha gjennombrudd i våre liv og menigheter. Vi vil alle ha forandring og se tusener komme til tro. «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere», sa Jesus. Lar vi ham gjøre oss til det? Eller er vi opptatt av alt annet? Bibelen sier: «Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» Er dette den største hindringen for å se flere komme til tro i Norge? At vi som har fått oppleve Jesus, holder ham for oss selv? At vi rett og slett ikke vil gi evangeliet videre utenfor våre kirkelokaler?