K

Kvelden som forandret alt

Da Rebekah Helmersen som fjortenåring mistet mammaen sin i kreft, snudde hun Gud ryggen. I dag, seks år senere, er det utenkelig for henne å noen gang skulle leve uten ham igjen.

Rebekah Helmersen (20) er hjemme i Mandal, i barndomshjemmet der faren og hennes tre yngre søsken bor. For å komme unna styr og støy denne lørdagskvelden, fra både husets oppussingsprosjekt og pakkingen til morgendagens familietur til Gran Canaria, tar Rebekah med seg kaffekoppen ut på verandaen. Der har hun ro til å fortelle sin historie.

«Guds lærlinger»

Denne våren har vi kunnet se Rebekah på NRKs dokumentarserie «Guds lærlinger» som følger fem elever ved Acta bibelskole i Stavanger.
– Da jeg ble valgt ut til å bli med, hadde jeg kun tre dager på å bestemme meg for om jeg skulle ta utfordringen. Jeg hadde egentlig ikke så lyst, men ble med likevel, noe jeg er veldig glad for nå. Vi fikk en helt unik mulighet, en åpen arena, der vi kunne fortelle om troen vår.
Før Rebekah begynte på Acta hadde hun noen år der hun levde med «et bein på hver side av kirkeporten», som hun selv beskriver det.
– Man blir veldig sliten av å holde på sånn, det tror jeg mange som har prøvd å leve et dobbeltliv kan bekrefte. Man må til enhver tid opprettholde to ulike sider av seg selv. For meg ble bibelskole det første skrittet mot et liv der Gud fikk den plassen han skulle ha. Jeg ønsket også å ta tak i fortiden min, og jobbe meg gjennom alt det vanskelige fra årene som har gått. Året på bibelskole har uten tvil vært et av de beste årene i mitt liv!

Det store sjokket

For familien Helmersen har Jesus alltid vært en naturlig del av livet og hverdagen.
– Jeg pleier å si det sånn at Gud alltid har hatt en egen stol rundt middagsbordet, ler Rebekah.
Da hun var ni år, og hennes yngste bror var to, fikk moren deres kreft. Hun levde med sykdommen i fem år før hun døde.
– Gjennom alle årene mens mamma var syk, opplevde jeg Gud som veldig nær. Håpet om at mamma skulle bli frisk var der til siste slutt. Til og med rett før hun døde salvet vi henne og ba om helbredelse. Jeg visste jo at Gud finnes, at han er allmektig og at han kan helbrede, – for det hadde jeg sett før, så det var utenkelig for meg at Gud ikke skulle gripe inn.
Sjokket var derfor stort da moren døde.
– Gulvet forsvant under beina mine. Jeg mistet litt bakkekontakten, og det var som om noe av identiteten min forsvant med henne. Jeg visste verken hvordan jeg skulle forholde meg til meg selv, min egen sorg eller framtiden.
Rebekahs strategi i denne tiden ble å fylle hverdagen med mest mulig innhold. Å være på farten, og å stadig finne ny spenning, ble en mestringsmekanisme for å slippe å gi rom for sorgen og det tomrommet som ventet hjemme. I tillegg bar hun på et sinne mot Gud.
– For meg ble det at mamma døde ensbetydende med at Gud ikke var god. Jeg visste at han kunne helbrede henne, men han gjorde det ikke. En slik Gud ønsket ikke jeg å ha noe med å gjøre. Jeg fant nye venner som hadde en hverdag som så helt annerledes ut enn det jeg i det hele tatt visste at fantes. Det var et veldig dårlig miljø med mye alkohol, rus, sex og vold.

En pappas kamp

Rebekahs pappa var en ung enkemann med tre barn hjemme og en fjortenåring på ville veier.
– Pappa var snar med å finne ut av hvilket miljø jeg hadde havnet i, og viste meg tydelig, både med ord og handling at jeg var uendelig verdifull og fullstendig umistelig. Jeg har mange svarte hull i minnet mitt, som gjør det vanskelig å huske detaljer, men jeg husker at pappa kjempet, lette og lengtet etter meg fra det sekundet jeg valgte feil side. Mange ganger måtte han dra fra mine tre yngre søsken på nettene for å kjøre rundt og lete etter meg. Han snoket på facebook-kontoen min for å finne ut hvor jeg var, og møtte opp på steder der ingen andre hadde turt å vise seg. Vi hadde mange tøffe og konfronterende samtaler, men hans kjærlighet til meg lå alltid i bunnen. Det merket jeg.
Rebekah tar en liten pause før hun fortsetter.
– På det tidspunktet likte jeg ikke pappa særlig godt, for å si det mildt, men når jeg tenker tilbake på det nå, er det ingenting jeg ville bedt ham om gjøre annerledes. Hans reaksjoner og hans innsats ble redningen min. I tillegg til alt han gjorde for meg, fikk han samlet både politi, barnevern, politikere og foreldre for å hanskes med miljøet jeg var blitt en del av. Men for meg var det uansett mitt første skikkelige møte med Gud som ble avgjørende.

Et sterkt møte med Gud

En dag Rebekah ville ut for å treffe vennene sine, var det absolutt nei fra faren. Etter mye masing endte det likevel med et kompromiss: Hun skulle få treffe vennene sine på dagtid hvis hun ble med på gudstjeneste på kvelden.
– Jeg var fornøyd, jeg skulle lett klare å holde ut en time eller to på gudstjeneste hvis jeg fikk henge med vennene mine hele dagen.
Vel fremme i menigheten, allerede før møtet begynte, ble Rebekah overrasket av sine egne følelser.
– En sterk skamfølelse skyllet over meg. Det å skulle gå inn i en kirke, inn i Guds hus, og late som jeg var en kristen, føltes plutselig så respektløst fra min side. Jeg følte meg liten og ekkel. Miljøet jeg var en del av hadde allerede brutt meg ned innvendig. Jeg hadde ingen selvfølelse eller selvtillit. Jeg gikk inn mens jeg krysset fingrene og håpet at møtet skulle bli ferdig så fort som mulig.
Menigheten hadde besøk av en gjestetaler denne kvelden. Han visste ingen ting om Rebekah og hennes historie, men talte likevel rett inn i hennes situasjon.
– Det var så detaljert at jeg visste at det han sa måtte være fra Gud. Jeg hadde hørt om at Gud kunne fungere på den måten, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve det selv. Jeg kjente at tårene presset på, for jeg ble så rørt av det som skjedde. Jeg følte meg så sett! Samtidig stresset tårene meg, for jeg hadde knapt grått siden mamma døde. Ikke engang i begravelsen. Jeg hadde gjort meg selv steinhard, men kjente plutselig at nå begynte jeg å mykne litt opp.
Talen ble ferdig, og Rebekah tenkte «Yes, nå kan jeg gå!» Men så begynte lovsangen. Hun beskriver det som deretter skjedde som noe hun ikke selv hadde kontroll over.
– Alle satt på stolene sine, men plutselig reiste jeg meg opp, skjøv folk til side, løp fram til scenen og kastet meg ned på kne. Jeg gråt og gråt og gråt. Du kan bare tenke deg hvor mange tårer jeg hadde spart opp i løpet av alle disse årene!
Rebekah ble liggende der framme til det var helt tomt i salen.
– Jeg følte at Gud fortalte meg at han hadde savnet meg, at jeg var uendelig verdifull og at han ønsket meg velkommen hjem. Jeg opplevde alle tårene som en renselse, for jeg hadde jo følt meg så skitten og ekkel, så lite betydningsfull. Det var en helt utrolig opplevelse.
– I salen satt en venninne av mamma. Mens jeg lå der framme, fikk hun et syn, som er noe av det sterkeste jeg noen gang har hørt, og noe av det jeg holder mest kjært. Hun så for seg et slags loft med utsikt ned på oss, der Jesus sto ved siden av mamma. Hun hadde det lange håret, som hun hadde før hun ble syk, og så helt frisk og fin ut. Jesus pekte ned på meg og sa til mamma: «Se, er det ikke vakkert?»
Den kvelden ble Rebekahs vendepunkt.
– Det var en berg- og dalbane noen år etter det også. Jeg gjorde fortsatt mye dumt, men det var der det startet. Etter den opplevelsen var det aldri et spørsmål for meg om Gud var god eller ikke. Jeg hadde blitt helt overbevist om at han bare er god, og der og da var det egentlig alt jeg trengte å vite. Fra den dagen har jeg aldri lagt skylden på Gud for at mamma døde.

En urokkelig sannhet

I dag er det helt utenkelig for Rebekah å noen gang velge bort livet med Jesus igjen.
– Mye av det som skjer kan teste troen, sånn er jo livet, men nå betyr Jesus alt for meg. Han er den som står fast selv om alt annet skulle forandre seg. Jesus er sannhet, og sannheten er urokkelig. Ikke bare har han kjærlighet, men han er selve kjærligheten.
Året på bibelskole ga henne også et nytt syn på Bibelen.
– Jeg har alltid syntes at Bibelen har vært en vanskelig bok å lese. Jeg visste verken hvor jeg skulle begynne eller hvordan jeg skulle forstå det som sto. På bibelskolen fikk vi god undervisning og hjelp til å forstå, og vi fikk noen verktøy for å lese selv. Nå opplever jeg Bibelen som veldig relevant. Uansett hva jeg går gjennom er det alltid noe gull å finne der. Og til forskjell fra andre bøker, kjenner jeg at Bibelen er levende. Det jeg leser lagres på en helt spesiell måte, og det kan komme fram i bevisstheten når jeg trenger det som mest. Bibelen har min hele og fulle tillit, jeg stoler på alt som står der!

Stolt av Jesus

Gjennom «Guds lærlinger» har Rebekah fortalt om og vist fram sin tro på Jesus til hele Norge, fullt klar over at også alle hennes ikke-kristne venner, som hun fortsatt har god kontakt med, kom til å se.
– Vet du, jeg har funnet min lille hemmelighet, forklarer Rebekah.
– Hvis jeg viser at jeg er stolt av Jesus, noe jeg virkelig er, så er det ikke så lett for de andre å rakke ned på troen min. Jesus har reddet meg, han har betalt en dyr pris for meg, så hvis jeg skulle gått rundt og vært flau over han, ville det jo vært helt forferdelig. Jeg er stolt av Jesus og det han har gjort i livet mitt.
Den første gangen Rebekah skulle fortelle offentlig om det sterke møtet hun hadde hatt med Gud, gruet hun seg veldig. Hun kunne heller ikke forstå hva i all verden det kunne være godt for.
– Etter at jeg var ferdig med å fortelle, var det nitten ungdommer som ville ta imot Jesus. Jeg gråt av glede over det Gud gjorde, og forsto at han virkelig kan bruke min historie, som i utgangspunktet var så vond, til noe godt.

Den viktigste prioriteringen

Rebekahs kaffe har for lengst blitt kald, og hun må komme seg inn og pakke ferdig kofferten til morgensdagens ferietur. Men først har hun en oppfordring til unge jenter, – det er jo ikke lenge siden hun var i tenårene selv.
– Prioriter fremfor alt å bygge en relasjon med Jesus! Vennskapet med ham kan sammenlignes med et vanlig vennskap. Man kan ikke bare vite om at den andre eksisterer og forvente at man blir venner ut fra det. Man må sitte ved siden av hverandre, snakke sammen og bruke tid sammen. Man må investere i vennskapet. Da tror jeg vi i mye større grad vil oppleve at troen på Jesus er en relasjon og ikke en religion. Han ønsker å lede oss i små og store ting. Ingenting er større enn å leve livet sammen med Jesus.

Foto: Sondre Steen Holvik

CategoriesUkategorisert
Mai-Linn Strand
Mai-Linn Strand

Redaksjonssekretær og journalist i JK