Asia-misjonær Ellen Hestevold hadde lyst til å tro på Gud, men tenkte det var for gammeldags for en som henne. Det skulle vise seg at hun tok grundig feil.
Etter å gått rundt på Baker Hansen på St. Hanshaugen i noen minutter, og spurt en håndfull damer om de ikke tilfeldigvis heter Ellen, kommer hun inn døra med et åpenhjertig smil. Jeg forstår straks at det er henne.
Med Jesus på hylla
Vi setter oss til rette, og når Ellen begynner å fortelle sin troshistorie, tar hun et syvmilsteg tilbake til konfirmasjonsdagen sin.
– Jeg husker jeg kjente på en sorg over året som var forbi. «Nå er det slutt», tenkte jeg. «Det var alt».
Hun hadde gått på søndagsskole i oppveksten, men troen på Jesus var ikke en naturlig del av hverdagslivet hjemme. Dermed innså hun at en viktig epoke nå var forbi.
– Jeg er sikker på at om noen hadde spurt om jeg ville ta imot Jesus og bli med videre, hadde jeg svart et rungende ja, – men det var det ingen som gjorde.
Dermed ble Jesus lagt på hylla i mange år. Med nære venner, en god familie og en jobb hun trivdes i hadde Ellen det bra. Hun var sterk i seg selv, og var ofte den som andre kom til når de hadde det vanskelig.
Nyfrelst kompis
– Da jeg var 22 år, ble en kompis av meg frelst, og den første gangen jeg møtte han etter at han hadde tatt imot Jesus, merket jeg at noe var annerledes. «Han har fått noe jeg lengter etter», tenkte jeg, – men det var jeg selvfølgelig for stolt til å innrømme, sier Ellen og ler.
Den nyfrelste vennen og Ellen bodde begge et stykke utenfor Oslo, og kjørte sammen inn til byen hver dag til jobb og studier. Det ble mange spennende samtaler i bilen, og etter hvert hørte de på kassetter med bibelundervisning. Etter noen måneder ble Ellen med til kirken.
– Jeg hadde en forestilling om at kristne var veldig kjedelige, – litt «old fashion», liksom, så jeg var forberedt på det meste. Men til min store overraskelse var det masse stilige, unge folk som troppet opp i kirken den sommerkvelden. De var oppegående, imøtekommende og varme mennesker.
Ellen husker ikke i dag hva som ble sagt i møtet, men hun beskriver at talen dro på hjertet hennes og at lovsangen og den gode atmosfæren gjorde inntrykk. Hun fant det hele veldig tiltrekkende.
Jeg tror!
– Den kommende uken, mens jeg satt alene i bilen og hørte på en tale, gikk det plutselig opp for meg: «Dette tror jeg jo på! Jeg tror!» Jeg ble fylt med en glede samtidig som jeg ble så satt ut at jeg hele to ganger den dagen klarte å låse nøkkelen min inn i bilen. Redningsbilen måtte komme, men det spilte ingen rolle.
Noen dager etter havnet Ellen på et seminar som i utgangspunktet var beregnet på folk som hadde vært kristne en stund, – men det var hun heldigvis ikke klar over. For første gang hørte hun om profetier, kunnskapsord, helbredelse, tungetale og resten av det som Bibelen kaller nådegaver.
– Jeg satt ytterst på stolen med notatboka mi og tenkte «Hvis det er sånn å være kristen, da er jeg med!»
I kirken fikk Ellen en liten bok med tittelen «Velkommen til familien». Der sto det forklart at Gud vil gi Den Hellige Ånd til den som ber han om det.
– «Er det så enkelt?», tenkte jeg, og fant ut at jeg i alle fall fikk gjøre et forsøk. Så jeg sa «Gud, nå slutter jeg å snakke norsk, så får du bare fikse dette her». Da kjente jeg at noe kom, og jeg begynte å si det høyt. Gud opplevdes veldig nær.
Nyfrelstgruppe hos Anne
Et par uker etter ble Ellen døpt i vann, og snart la hun om sine prioriteringer og ble engasjert i menigheten flere dager i uken.
Det aller første hun gjorde, var å bli med i en gruppe for nyfrelste. Og lederen for gruppa, – jo, det var Anne Christiansen, den gang Anne Kobberdal, som en del år senere tok initiativet til å starte JesusKvinner.
– Jeg stortrivdes i gruppa hos Anne. Det var kjempeherlig å få lov til å lære de grunnleggende tingene i troen helt fra begynnelsen. Anne underviste, og vi samtalte og ba. Der i gruppa opplevde jeg blant annet å få et kunnskapsord fra Gud til ei av de andre jentene, som var skikkelig «spot on». Det forandret alt for henne, og gjorde virkelig noe med meg også.
Hun engasjerte seg også i en bibelgruppe på et rehabiliteringssenter som ønsket folk utenfra for å påvirke miljøet på en positiv måte, og hun var stadig med et team ut i byen for å be for folk og fortelle om Jesus.
– Jeg syntes det var helt fantastisk å gi videre det jeg selv hadde opplevd, og folk ble frelst og helbredet. Jeg var veldig gira, og fikk en skikkelig pangstart på livet som kristen.
Mann og kone
Ellen har mye på hjertet, og skolebollen på tallerkenen hennes ligger urørt. Plutselig kommer David inn i kafeen med en jakke som Ellen hadde glemt i bilen. Det er allerede en god stund siden han slapp av kona på utsiden, – og han smiler lurt når han forstår at hun ikke har kommet lenger enn til tiden som nyfrelst.
– Ellen tar alle detaljene, – hun er veldig flink til det, bekrefter David smilende.
Da de begge var i begynnelsen av tjueårene, havnet Ellen og David i samme miljø. De ble gode venner og trivdes godt i hverandres selskap. Ellen tenkte «En mann som David vil jeg ha», mens David holdt fast på at han skulle gjøre som Paulus og leve singel.
– Jeg respekterte ham, og ba Gud om hjelp til å ikke bli forelsket dersom han var ment til å leve alene.
Etter hvert falt brikkene på plass også for David, og en stund etter ga de hverandre sitt ja.
Bærekraftig arbeid
Når Ellen tenkte på framtiden, så hun seg selv langt utenfor Norges grenser, noe som matchet bra med David, som allerede som elleveåring fikk et tydelig kall til misjon. Det var ingenting de heller ville enn å dra ut som misjonærer.
– Vi visste at vi skulle dra, – det var bare et spørsmål om når. Vi valgte først å etablere oss i Norge. Vi fikk to barn, jobbet, var engasjert i menigheten og ledet kortere misjonsturer. Først da guttene våre var tre og fem år, flyttet vi til Filipinene.
Etter en klar visjon fra Gud, hadde de i løpet av de første årene et helt spesielt fokus på unge mennesker, noe som både førte til et fornyet syn på ungdom for menighetene i hele distriktet og at mange ungdommer fikk livsforvandlende møter med Gud.
Gjennom at visjonen for ungdom ble tent i manges hjerter, har det de gjorde fortsatt å bære frukt.
– Det er fantastisk å se når det multipliseres!
– Hvordan har det vært for barna deres midt i alt dette?
– Vi har hatt barna med på alt vi har gjort, og de har elsket det. Som voksne har de begge valgt å bli i Asia, og de er aktivt med i menigheten vi har startet i Hong Kong. Vi spøker med å si at guttene våre er som egg; – hvite på utsiden og gule inni. De føler seg mer asiatiske enn norske, og de kjenner begge på et kall til å bli. Det siste gjelder også datteren vår, som vi adopterte mens vi bodde på Filippinene.
«Wild – Strong – Free»
Etter elleve år på Filipinene, flyttet familien Hestevold til Hong Kong.
– David og jeg er pastorer, og vårt hovedfokus er å bygge menighet, med alt hva det innebærer.
Ellen brenner fortsatt for å være ute blant folk å fortelle om Jesus.
– Jeg er med i et team som besøker bordellene i read light-distriktet annenhver lørdag. Vi ser at det nytter. Bare det siste året har seks bordeller blitt stengt, og innehaverne skylder på dårlig økonomi. Vi deler ut blomster og sjokolade, snakker med folk og ber for dem. Flere av bordelldamene har blitt både frelst, helbredet og fått bibler, og teamet er i gang med disippelgjøring.
Det nyeste skuddet på stammen i arbeidet i Hong Kong, er oppstarten av JesusKvinner. Ellen hadde i utgangspunktet ingen drøm om å starte kvinnearbeid, men gjennom flere år kjente hun at kallet lå og «ulmet» i hjertet. Lenge var hun usikker på hvordan det skulle se ut, men i fjor vår falt brikkene på plass.
– Jeg var i en sammenheng der ordene «Wild – Strong – Free» ble nevnt, og jeg kjente at det nappet i hjertet. Dette var min drøm for kvinnene!
JesusKvinner Hong Kong
I mai i fjor dukket JesusKvinners grunnlegger, Anne Christiansen, på kort varsel opp hos Ellen i Hong Kong.
– Vi har kjent hverandre og holdt kontakten helt siden jeg gikk i nyfrelstgruppa hennes. Vi hadde noen fantastiske dager sammen da hun kom til Hong Kong, og jeg delte med henne drømmen for kvinnene. Hun oppmuntret meg til å gå i gang.
I november arrangerte Ellen og teamet hennes en JesusKvinne-samling som en del av en større konferanse, og nå i april ble JesusKvinner Hong Kong offisielt lansert med Anne Christiansen som gjest.
– Jeg tror vi skal få se en JesusKvinne-bevegelse, et nettverk av jenter og kvinner, som sprer seg rundt i Hong Kong og knytter oss sammen. Jeg tror på lokale engasjement, der man står sammen og stiller opp for hverandre, og konferanser der alle møtes.
– Hvordan er situasjonen for kvinner flest i Hong Kong?
– De lever fritt, og har aktive yrkesliv på samme måte som i Norge, men mange jobber omtrent døgnet rundt. De blir nikkedukker, slaver av systemet, som bare jobber, jobber og jobber. Mitt inntrykk er at mange av kvinnene i Hong Kong er tynget av livets alvor og bekymring.
Forvandlende møter med Jesus
– Både bibeltekster og historier fra vår tid er fulle av kvinner som får sine liv forvandlet etter et møte med Jesus.
Nå blir Ellen virkelig ivrig, og historiene kommer på rams.
– Tenk for eksempel på kvinnen som hadde hatt blødninger i tolv år, og som snek seg inn på Jesus for å få et mirakel. Jesus kunne med god grunn ha oversett henne og gått raskt videre. Ved å berøre kappen hans hadde kvinnen allerede fått mirakelet hun var ute etter, og Jesus var tross alt på vei til et dødende barn. Men han ville ikke helbrede bare hennes sykdom, han ville også gjenopprette hennes identitet og tilhørighet i samfunnet. Jesus reiste henne opp og ga henne anerkjennelse midt i folkemengden, og dermed også en helt ny mulighet og start i livet.
– Jesus er historiens fremste kvinnefrigjører. Fortsatt, den dag i dag, kan han på et øyeblikk ordne det som vi ellers ville gått og dratt på i årevis.
Identitet i Jesus
– Bibelen beskriver hvem vi er i Jesus, – og det trenger vi jenter og kvinner å vite for å forstå vår verdi, hva vi har og hva Gud har kalt oss til å gjøre.
Ellen understreker at vi ikke bare har en felles, men også en individuell, identitet i Jesus.
– I vår familie er vi alle Hestevold, – men bare jeg er Ellen. Jesus valgte å kalle Simon for Peter, for å gi han identiteten «fast klippe», og Natanael kalte han «en mann uten svik».
– Vår identitet og det vi er kalt til henger sammen, og det at vi vet hvem vi er, på våre arbeidsplasser, i våre familier og samlivssituasjoner, i våre nabolag, blant venner og i menighetene, er av enormt stor betydning.
Visjon for vekst
David og JKs fotograf har heldigvis funnet tonen på nabobordet, for når JK Norge møter JK Hong Kong, viser det seg å være mye å snakke om. Men omsider setter vi likevel en strek.
– Jeg er klar for å begynne med det lille jeg i dag har i hendene for å etter hvert kunne se at det store jeg har i hjertet blir virkelig, avslutter Ellen.