Du leser nå
To store hjerter

To store hjerter

To vakre jenter, to store hjerter og et felles ønske: Å møte alle etterlatte etter dødsfall med godhet, respekt og en god klem.


Cathrine Strøm Lie og Marianne Lie Jensen skulle bare ta ett friår etter videregående for å jobbe i familiebedriften Halden og Omegn Begravelsesbyrå. Ti år senere er de fortsatt i den samme bedriften. Det var ingen grunn til å reise noe annet sted når det viste seg at de var på rett plass.

Vårt første hjem
På vakre Idd utenfor Halden møter jeg tvillingene i Cathrines nye hjem.
– Vi har bodd her i bare tre uker, sier hun.
        I mine øyne er det ingenting som minner om flytting og kaoset som medfølger en slik prosess, her er alt hjemmekoselig og i orden.
        Tvillingene Lie er ekte Haldensere. De fant seg hver sin Halden-gutt, skjønt Cathrines mann har nydelig nord-norsk dialekt, og giftet seg her med noen ukers mellomrom. Nå har de fått to barn hver i alderen ni måneder til fem år. Marianne er for tiden hjemme i permisjon.
        Båndene er sterke innad i familien Lie, og de har hyppig kontakt. Jobben er selvsagt litt av grunnen til det da pappa er sjef, mamma er motivator og renholder og lillebror er bilvasker. Utenom jobbrelaterte spørsmål er det uansett mye og nær kontakt i familien generelt, og mellom tvillingsøstrene spesielt.
– I dag har vi hatt tre samtaler gående samtidig, på hver sin kanal, sier Marianne med et herlig flir.
– Vi «snappa» om klesvalget foran intervjuet, men da det viste seg at vi hadde valgt den samme genseren, bytta jeg. Så skrev vi om noe barne-relatert på SMS i tillegg til utveksling av treningstips på messenger.
        Litt tullete, men litt genialt også, synes de selv. Og akkurat mens vi snakker om dette, ringer Mariannes telefon.
– Det er pappa.


Vårt andre hjem
Cathrine beskriver menigheten de går i som deres andre hjem, en ekstra familie. Her har de selv blitt dratt med siden de ble født, og på samme måte tar de nå med sine egne barn. Marianne beskriver en vanlig søndagskveld:
– Barna blir ikledd pysjen på møtet, kveldsgrøten får de på bakerste benk og så kryper de av seg siste rest av energi før vi kjører hjem til senga. På den måten får vi med oss en stor del av søndagsmøtet.
        De fleste velger å bli hjemme når kveldsmøtene er lagt til ugunstige tidspunkt for småbarnsfamilier, men disse jentene er av en annen oppfatning.
– Jeg har selv opplevd betydningen av denne tilhørigheten, å komme til menigheten og få klem fra flere sett ekstra tanter, onkler og besteforeldre. Ja, og det å vite at noen ber for en, det er uvurderlig, sier Marianne.
– Et slikt tilholdssted ønsker jeg at mine barn – ja alle barn – skulle få oppleve, legger Cathrine til.
        Og det strekker jentene seg også langt for å legge til rette for. De er engasjert som barne- og ungdomsledere og møteledere. Videre er Cathrine ansvarlig for å oppdatere nettsidene, mens Marianne sitter i lederskapet. Og sammen pynter de og handler inn blomster til menighetslokalene.
– Men det skorter litt på vanningen, ler de samstemt,
– den trenger vi litt hjelp med.

Vårt tredje hjem
De fleste i Halden og omegn kjenner til familien Lie. Sånn er det når man driver byens eneste begravelsesbyrå: før eller senere får vi alle et ærend hos dem. Farfar Roy Lie kjøpte Halden og Omegn begravelsesbyrå sammen med jentenes far, Jostein, i 1980. I 1990 ble tvillingene født, og nå er det deres tur til å føre arven videre, foreløpig side om side med Jostein.
        Cathrine forteller om debuten:
– Vår første sommerjobb hadde vi som trettenåringer, men det første stellet var da vi var 14.
– Sammen med noen av de rutinerte, selvsagt, legger Marianne til.
        I dag jobber de selvstendig og utfører alle oppgaver som kreves av en gravferdskonsulent.
        Fem av åtte ansatte i begravelsesbyrået tilhører den samme menigheten som Cathrine og Marianne. Det er kanskje ikke så rart at det går litt i surr for Cathrine hva som egentlig er hennes andre og tredje hjem: de går litt i hverandre. Men at hun føler seg hjemme begge steder, er det liten tvil om. De har aldri en kjedelig lunsj på kontoret, stemningen er særs god blant de ansatte.
– Det er kanskje en måte å få balanse på, ettersom det er så mye sørgelig vi arbeider med, sier Cathrine.


En klem blir aldri feil 
Telefonen ringer. Det er politiet som er hos en død tenåring. Da Cathrine får adressen for «hentingen», får hun mageknip. Hun gjenkjenner adressen og skjønner hvem sin tur det er igjen. Et sett foreldre har mistet sitt andre barn på to måneder.
– Dit vil jeg!, utbryter Cathrine.
 
        For henne var det selvsagt at hun ville oppsøke og stille opp for denne familien som hun har blitt godt kjent med i forbindelse med forrige dødsfall.
        Til forskjell fra de fleste av oss andre trekkes søstrene mot mennesker i sorg og smerte. Der mange av oss går over på den andre siden av gaten eller må bråsjekke noe på mobilen den første gangen vi tilfeldigvis er i nærheten av en kjenning som har mistet en av sine kjære, møter Cathrine og Marianne mennesker i sorg med et imøtekommende og sikkert blikk. De er uredde i møte med andres smerte og rutinerte i å være tilstede midt i sorgen. Hva er «hemmeligheten»? Jentene har ikke noe komplisert svar, skjønt det er krevende nok: «Gi en klem». Ja vel? Men hva sier man? undrer jeg.
– Behøver man å si så mye, da? spør Cathrine tilbake. De gjentar sitt budskap om denne klemmen, det blir visst aldri feil. Feilen er at man går utenom første gang man treffer vedkommende etter hendelsen, for andre gang blir det ti ganger verre. Hopp i det!
        Jeg lurer på hva de tenker om den «fæle stillheten».  
– Det kan bli for mye av den, men det skal mer taushet til enn vi tror før det blir for mye. Når tiden er moden, kan du bare si «Hvordan går det med deg», og da finner du fort ut om vedkommende vil prate eller ei. Begge deler er greit. Samtalen kommer ofte naturlig, og den kan mange ganger fortone seg som en monolog. Da er det vår oppgave å lytte. Livet er urettferdig og brutalt, vi trenger ikke forklare eller forsvare det, ei heller forstå det.
        Jeg lurer på om det finnes en uskreven aldersgrense for å delta i begravelser? Og hvor gammel bør man minst være for å være med på syning? Cathrine svarer uten å nøle:
– Mange er redde for å innlemme barna, men jeg forsøker alltid å oppmuntre folk til å ta barna med, uansett alder. Døden er en del av livet, barna tar ikke skade av det, tvert imot lærer de om livet og dets realiteter.


Hjemme i himmelen
Det er mye religiøst i forbindelse med begravelser: Bilen bærer korset, begravelser har prester og andakter, salmer og enda flere kors. I livets avslutning møter en de eksistensielle spørsmålene for alvor, særlig undringen om hva som skjer etter døden. Hva møter oss på den andre siden?
        Jentene hevder at de ikke har blitt «stilt til veggs» av etterlatte som har ønsket konkret svar fra dem om hvor avdøde nå befinner seg.
– Det hender selvsagt at vi blir spurt om vår tro, men heldigvis har vi sluppet å svare på konkrete spørsmål, ettersom vår virkelighetsforståelse er så brutal ved sitt enten-eller, sier Cathrine.
        Marianne sier ettertenksomt:
– Troen er for meg en styrke, men i møte med døden og der avdøde trolig ikke var kristen, er det jo egentlig bare ekstra trist. Men jeg velger heller å lede tankene andre steder, for dette alvoret er større enn jeg kan ta inn over meg i hverdagen.
– Vi eier et håp som styrker oss i møte med alt det som er sørgelig, og som holder igjen både liv og død, sier Cathrine.
– Hos oss er samtlige ansatte kristne. Det er en klar fordel i denne bransjen, hevder de.

Salmer på rams
De var skoleflinke, men endte opp med å sløyfe høyere utdanning til fordel for familiebedriften. Det er liten tvil om at de trives med jobben og har havnet på rett hylle. Søstrene Lies utrustning for arbeidshverdagen er en kombinasjon av medfødte egenskaper og tillærte ferdigheter.
– Men like «komplette» som farfar og far blir vi nok aldri, for vi kan ikke synge!, ler Marianne.
            At Halden og Omegn begravelsesbyrå også tilbyr førsteklasses solosang uten merkostnad er en kjent sak for alle som bor i Halden. Den nydelige, dype røsten til far Jostein eller farfar Roy har vært til stor velsignelse i mange begravelser, men tvillingene hevder å ha arvet bare sanggleden og evnen til å huske tekster, men ikke stemmen:
– Du kan bare gi meg norsk salmebok, jeg kan dem alle, skryter Marianne,
– men hvis jeg dør, håper jeg ikke de synger Så ta da mine hender, den er litt nitrist, synes jeg.
Hvis du dør? spør søsteren.
– Det der skulle vel være en kjent sak for deg.


Tekst: Målfrid Hansesætre
Foto: Bjørn Hammerseth

77 Delinger
Bla til toppen
Del på epost