Jo lenger jeg lever desto tydeligere ser jeg viktigheten av å leve et liv med god balanse. Da varer vi lenger!
Jeg har med årene innsett (kanskje litt for sent) at jeg ikke bare er en robot med en motor uten av-knapp. Jeg har etter flere tiår i aktiv tjeneste i menighet og også nasjonal i Pinsebevegelsen forstått at hvis man bare gir, blir man til slutt tom. Det burde være enkelt å forstå. Men dog så vanskelig å etterleve blant kristne som brenner for Jesus og vil gi hele livet til ham.
Jeg vil fortsatt gi hele mitt liv til Jesus og den tjenesten han har gitt meg. Jeg vil bruke tid, ressurser, krefter, økonomi, hus og hjem på å bygge Guds rike og enkeltmennesker. Men jeg kan ikke gjøre det hvis jeg ikke tar ansvar for meg selv og sørger for at jeg finner den gode balansen.
Hvilken balanse, spør du? Balansen mellom å gi og å få. Jeg har hatt det privilegiet i årevis å være åndelig forelder og mentor for mange unge mennesker. Det gir jeg meg stor glede og entusiasme. Tenk å få være med å investere i dem som kommer etter! Jeg lytter, stiller gode spørsmål, råder og veileder, kommer med ord fra Gud, ber for og følger opp. Men uansett hvor stor glede jeg har av dette: hvis jeg ikke sørger for å fylle opp min egen tank, går jeg til slutt tom. Jeg har ikke mer å gi. Det kan gå på livet løst. Jeg har møtt mange som ikke har stoppet i tide. Flere av dem er i dag koblet av både kirke, tjeneste og Guds rike. Ubalansen over for lang tid gjorde for stor skade.
Derfor har jeg lært meg, eller skal vi si at jeg holder på å lære, å ta vare på meg selv. Når det gjelder kroppen er det enkelt: Hvis jeg ikke spiser, drikker og beveger meg, får jeg ingen energi. Til slutt slutter kroppen å fungere. Tydeligvis er det vanskeligere for oss å forstå at det samme skjer med vår sjel og ånd. Hvis vi ikke sørger for input som bygger oss opp, lar oss betjene av Gud, får gode opplevelser som hjelper oss å leke og le, sunne vennskap som gjør at vi føler oss ivaretatt, stillhet og refleksjon som mater sjelen og ånden, og fritid med friluftsliv og kroppslig trening, vil vi før eller senere gå tomme.
Jeg har møtt litt for mange mennesker som har møtt veggen fordi de ikke tids nok forsto verdien av å leve med god balanse. Og når den ubarmhjertige veggen kommer mot deg, kommer også følelsen av å miste sin identitet og verdi. Du er vant til å være en som gir, en som ofrer, en som ikke tenker på seg selv. «Hvem er jeg og hva er jeg verdt hvis jeg ikke kan gi noe til andre?» har mange i sin desperasjon spurt når de synker sammen og ikke orker mer. De er ikke bare slitne, de synes også at de svikter seg selv og Gud.
Å ta vare på seg selv er ikke egoisme, det er klokskap. Å sørge for å fylle på livstanken gjør at jeg holder lenger. Det skylder jeg både meg selv og dem rundt meg.
Gud elsker mennesker som har dedikert livet til å hjelpe andre. Det betyr ikke at han ikke elsker deg akkurat slik du er, også når du er sliten, når du trenger å bli betjent framfor å betjene, når du trenger å bli vist omsorg, framfor å utøve den.
Din verdi i Guds øyne er like stor når du må ta en pause og sørge for påfyll. Gud vil du skal elske livet, ikke bare hjelpe andre til å elske det. Han vil at du skal fryde deg, le, kose deg, nyte, oppdage, hvile, spise og trene. For din egen del.
Finn den gode balansen. Vær deg selv. Vi er alle født med ulike grenser for hvor mye vi orker. Ikke la andres aktivitetsnivå og energi styre det du skal gjøre. Hvil i Gud og gå i ferdiglagte gjerninger. Gud har noe som passer for deg. Og så vil han gjerne ha din oppmerksomhet slik at han også kan passe på deg.
Fryd deg over livet, over Gud, over tjeneste og gode relasjoner. Finn den gode balansen. Da holder du lenge.
Tekst/ Anne Gustavsen