Du leser nå
Til kamp mot ensomhet

Til kamp mot ensomhet

Venke Knutson, best kjent som musikkartist, ønsker å bidra i kampen mot ensomhet. Redskapet hun bruker er «Skravlekoppen».

I 2017 var Venke Knutson på et brutalt ærlig foredrag som satte en skikkelig støkk i henne. Hun oppsummerer det slik: «Jeg hørte historier om eldre mennesker som ikke har hatt besøk på 15 år. Ungdommer som aldri har hatt en venn. Voksne som har følt seg utestengt og utenfor hele livet. Barn helt ned i 11-årsalderen som tar livet av seg fordi de føler seg ensomme. Et samfunn hvor vi har glemt å se opp og rundt oss.»

Et ønske om et rausere samfunn
Venke bestemte seg for at noe måtte gjøres. Høsten 2018, i november, ble de aller første koppene produsert. Ja, du leste riktig: koppene! Et samarbeid mellom Venke Knutson og Bærum Kommune: hvite og grønne krus, med påskriften «Skravlekopp». Den lett gjenkjennelige Skravlekoppen står sammen med andre kopper, på utvalgte kafeer, kantiner og bakerier. Om du bestiller kaffen din i en Skravlekopp sender du et signal om at du er åpen for en prat – den er rett og slett et påskudd for å snakke sammen. Venke drømmer om et rausere og mer inkluderende samfunn, og hun trenger min og din hjelp for å få det til.


– Jeg kan lage så mange kopper jeg bare vil, men til syvende og sist handler dette om brukeren. Om vi velger å stå sammen om noe slikt, kan vi faktisk nå innmari langt!


Hun presiserer at dette er noe for alle. Rollene kan endre seg avhengig av hvor vi er i livet: Én gang trenger man selv en prat, en annen gang kan man tilby en.

JK tester ut konseptet

I Bærum er koppene allerede på plass hos flere kafeer. En kjapp telefon til Kanel Steinovnsbakeri bekrefter at de har fått den inn hos seg: «Ja, vi har Skravlekoppen!»

Utenfor gløder varmelampene i taket, fleecepledd henger over stolryggene eller ligger sammentullet på setene. Bordet nærmest inngangen har spor etter et møte mellom to. Brukte servietter, en asjett med smuler på og et par tomme Skravlekopper.

Inne i kafeen er det deilig summing fra et tyvetalls gjester. Det lukter kaffe og fersk gjærbakst. De ansatte spøker med hverandre så køen hører det, slik er de med på å skape en behagelig atmosfære. Et stykke unna sitter ei dame med ansiktet vendt utover mot rommet. Selv om hun ikke, ved hjelp av Skravlekoppen, har sendt ut noe signal om at andre er ekstra velkommen ved hennes bord, frister det å spørre om det er ledig sammen med henne. Venke måtte jo også gjøre det slik til å begynne med. Smile vennlig og stille spørsmålet: «Ønsker du å sitte alene i dag eller synes du det er fint om vi kan sitte sammen?» Det viser seg at det jammen ikke er så skummelt å spørre! Hun svarer som håpet og virker til og med oppriktig. Ja, hun ønsker besøk av ei fremmed venninne, 25 år yngre enn henne selv.

En ukjent venn
Det føles trygt å holde rundt en varm drikke når man sitter ansikt til ansikt med et ukjent menneske. Selv om dette treffet utvilsomt ville blitt vellykket også uten. Fjeset hennes er mildt og imøtekommende. Ordene flyter lett. Hun er kunstner. Å oppholde seg ute blant andre mennesker er en måte å innhente inspirasjon og å være kreativ på. Hun har både barn og barnebarn. Historiene om dem er flere. I disse dager er hun på jakt etter en leilighet, faktisk er det visning allerede i kveld. Det er ikke egentlig sikkert hun er så interessert i den, plasseringen er ikke så gunstig, men hun kommer til å dra og se likevel. Hun forteller dessuten om en tøff tid med sykdom og opptrening. Heldigvis er hun på bedringens vei.

Vi mister både en og to busser, men det er helt greit. Til slutt bestemmer vi oss for et klokkeslett og tar følge til bussterminalen. Det blir småhektisk og såvidt tid til en rask klem. «Ha det bra!»

En senket terskel
For et privilegium å få servert en bit av et annet menneskes historie slik, over en kopp kakao, på en helt vanlig hverdag. Om dette møtet handlet om ensomhet eller ikke, er i det store og det hele av liten betydning. Erfaringen ble uansett god, og terskelen er senket til neste gang det dukker opp en anledning til å prate med en person som sitter alene.


Tekst/ Mirjam Ulstein

120 Delinger
Bla til toppen