De har vært mor og datter siden Lisbeth var åtte år gammel og Marianne valgte å ta imot den lille jenta med de vonde merkelappene. ‘Vanskelig å like’, ‘For skadet til å bo i et vanlig hjem’, ‘Gitt opp av systemet’. Gjennom årenes løp har de sammen bevist at det finnes håp i enhver situasjon som beskrives som umulig.
Marianne starter med å be salen om å tåle tårene hennes. Hun er full av følelser, men scenevant og trygg likevel. Det er JesusKvinner i Ålesund som har invitert henne og fosterdattera til å dele fra livet og kunnskapen de sitter med sammen.
– Jeg har ikke alltid vært mammaen til Lisbeth, sier Marianne og møter blikket til datteren som står ved siden av henne på scenen.
De to traff hverandre for første gang da Lisbeth var seks år gammel – og livredd. Sammen står de denne kvelden og forteller om levd liv og om håp.
Marianne Borgen (46) er helsesykepleier og psykiatrisk sykepleier. Lisbeth (21), med samme etternavn, bodde hos pappaen sin til hun var åtte år, deretter ble hun gitt opp av «systemet», men var heldig å få et nytt hjem likevel.
I benkeradene er det få tørre kinn og mange berørte hjerter når de, 40 minutter senere, takker for oppmerksomheten og trer ned fra podiet.
Rundt frokostbordet
Dagen etter, før flyet skal ta dem hjem igjen til Østlandet, møter jeg dem til en frokost-prat. Gårsdagen har fått synke inn, og de to har fått seg en god natts søvn. Lisbeth innrømmer at hun gjerne kunne ha sovet enda lenger. Det er bare tre dager siden hun fullførte folkehøyskoleåret sitt, og det ble naturlig nok litt lite søvn de siste dagene der.
– Hvordan opplevde du det å prate foran så mange i går, Lisbeth?
Det var første gang hun stod foran en stor forsamling og fortalte sin historie.
– Det var første gang jeg sto foran en stor forsamling og fortalte historien min, så det var både skummelt og fint.
Hun visste også før hun takket ja, at hun kom til å bli nervøs, men opplever en dypere hensikt med dette. Hun vet nemlig, og har erfart, at hennes historie og hennes arr kan brukes i møte med andre mennesker.
Å beskytte seg selv
– Idet jeg gikk ned og satte meg i salen igjen kom jeg på at: «Oi. Det er ofte sånn at mange rett etterpå vil prate med dem som har stått på scenen. Spørre om ting og dele sine egne historier.»
Hun leter etter ord som kan forklare hvorfor det kjentes skummelt å skulle ta imot spørsmål eller tilbakemeldinger fra ukjente mennesker umiddelbart etter å ha delt personlig fra livet sitt.
– Jeg følte meg liksom ekstra sårbar og ville beskytte meg selv.
På tross av at det var litt skummelt, ble det en god opplevelse for henne å stå sammen med moren både på scenen og i møte med tilbakemeldinger og spørsmål etterpå. Lisbeth har jobbet mye med å kjenne igjen følelser som dukker opp og å finne riktige verktøy for å håndtere dem.
Livets ankerfeste
Marianne forteller at når frykten har vært som størst i hjemmet deres i Lillestrøm, og de har vært slitne og rådville, da har de sammen lagt seg ned, Lisbeth i Mariannes armer, og lyttet til lovsang. Slik har de løpt til Jesus. Slik har frykten forlatt dem gang på gang.
– Noen ganger har faktisk musikken stått på hele natta lang. Gjennom lovsangen har vi følt oss elsket og kjent legedom på dypet.
Lisbeth bekrefter det moren sier. Musikken har blitt et sted for henne å gå når hun vil være nær Gud. Sanger som formidler sannheter fra Bibelen, som trøster og løfter opp, har vært gode å holde fast i.
En ny tid
Det siste året har vært en ny tid for dem begge. Lisbeth forteller at hun opplever å ha vokst mye på erfaringene fra musikk- og disippellinja på Hedmarktoppen folkehøyskole. I disse tider gjør hun seg klar for å flytte inn i egen leilighet og søke jobb.
– Lisbeth sitt folkehøyskoleår – hvordan har det vært for deg, Marianne?
Hun svarer at nok andre mammaer kjenner mer på at det er skummelt og vondt å slippe barnet sitt vekk et helt år, at det kan være en tøff overgang for en del foreldre å bli sittende hjemme alene.
Tårene presser på. Hun smiler og gir «skjenn» for at spørsmålet fikk henne til å gråte.
– For meg har det vært litt motsatt. Da jeg så at Lisbeth taklet å dra vekk alene, ble jeg bare så rørt og stolt over at «Lisbeth takler livet! Hun drar på folkehøyskole. Alene! Og hun klarer seg fint.» Det var vanskelig å tro for bare få år siden.
Kampen mot frykten
Relasjonen de to imellom er sterk. Med Lisbeth ved siden av seg forteller Marianne om mer av kampen mot redselen som datteren hennes har båret på og fortsatt bærer.
– For bare tre-fire år siden kunne du jo ikke være alene et eneste sekund.
Lisbeth nikker langsomt og forteller at moren ikke engang kunne dra en rask tur på butikken for å kjøpe melk. Hun har vært med på massevis av klasseturer og sovet på madrass inne på Lisbeth sitt rom i flere måneder av gangen.
– Det Lisbeth nå har fått til er å gi Gud den plassen som jeg har hatt når jeg har stått tett på henne og gitt henne trygghet. Når vi har vært langt unna hverandre det siste året, har Lisbeth likevel ikke følt seg alene. Hun har levd tett på Gud, gjennom blant annet lovsang. Og hun har hatt med seg vissheten om at han er der for henne, og at han aldri kommer til å slippe henne.
Elsket. Ubetinget.
Dette var Lisbeth selv inne på da hun pratet til Ålesunds JesusKvinner.
– Jeg sliter noen ganger med å vite at jeg er elsket. Men jeg kan alltid gå til Gud. Han slipper meg aldri.
Marianne, som i jobben sin har holdt mange kurs om «traumebevisst omsorg», forklarer at det ikke er rart i det hele tatt at det er vanskelig for Lisbeth å ta innover seg denne sannheten.
– For meg som har vokst opp med gode foreldre, og aldri vært i tvil om at de er glad i meg, er fundamentet et helt annet enn hos Lisbeth. Jeg har stått stødig i at jeg er verdt å elske, derfor er det lettere for meg å tro at også Jesus elsker meg.
Hun forklarer at akkurat dette har vært helt avgjørende for henne i rollen som fostermor.
– Vi som skal ut og nå mennesker, som virkelig er såre på innsiden og vil sette oss på prøve, vi må tåle nøden, tåle urett, tåle å ikke bli likt og å bli avvist. Og når Lisbeth ikke har klart å ta imot min kjærlighet, har jeg selv blitt usikker, på nettopp det som danner et fundament for livet mitt: «Marianne, tror du på at du er elsket?» Jeg blir sår og må tro på den sannheten selv, at jeg også er elsket, for å klare å stå i det og å videreformidle Guds ubetingede kjærlighet.
Privilegert og takknemlig
Det har hendt at Marianne har fått høre fra Lisbeth: «Hvorfor kastet du bort livet ditt på meg? Du fortjener bedre!»
Hun understreker med en gang at hun føler seg privilegert som har fått lov til å bli kjent med Lisbeth og at hun er dypt takknemlig for alt hva hun har lært gjennom å få leve så tett på henne.
Deretter spoler hun tilbake i tid – tilbake til da hun var 32 år, hadde et meget sosialt liv, stor frihet og planer for fremtiden. Hun brukte også da sin fagkunnskap gjennom jobben i Bufetat og hjertet sitt gjennom frivillig arbeid på en «gård». Hun beskriver gården som et hjem, et hjem for sårbare barn, barn som har fått litt ekstra juling av livet og som er på avlastning i helger og i ferier.
Allerede på den tiden visste Marianne at hun var satt til å bringe det gode budskapet om Jesus til disse barna. «Han har kommet for å sette undertrykte fri», som det står i Lukas evangelium i Bibelen. Hun ville gi dem Guds ubetingede kjærlighet.
Gitt opp
Et av barna som kom på besøk til gården var seks år gamle Lisbeth.
– På det stedet følte jeg meg trygg, for aller første gang i livet, skyter Lisbeth inn selv. Noen ville ha med meg å gjøre. De ønsket faktisk å være med meg der, og de så bak alle de rare tingene jeg gjorde.
Marianne forklarer at «systemet» i forkant av besøket beskrev Lisbeth som ei jente som det ikke gikk an å like.
– Tenk på det! Hun var gitt opp!
Men, fra første stund fikk Lisbeth en stor plass i hjertet til Marianne. Etter besøket på gården dro den lille jenta hjem igjen til faren sin, og en stund senere ble hun flyttet, fordi hjemmet hennes ikke var noe godt sted å bo. Lisbeth sier hun husker svært lite fra denne tiden av livet.
Konklusjonen, da hun ble tatt ut av hjemmet sitt, var at hun rett og slett var for skadet til å noen gang kunne fungere i et hjem. Hun skulle plasseres på en institusjon.
«Det trygge stedet»
Lisbeth forsøkte iherdig å fortelle de voksne på det nye stedet hun var kommet, om der hun en gang hadde vært, plassen der hun følte seg trygg.
Men det var ikke lett for ei lita jente å huske noe stedsnavn. Heldigvis ble hun tatt på alvor av en voksen, og omsider fant de frem til stedet Lisbeth snakket om – og dit skulle hun få lov til å komme på besøk igjen.
Marianne kjente på det den gang, og fortsatt river det i hjertet bare av tanken på å gi opp en åtte-åring, for det var nå gått to år siden sist de møttes, og plassere henne i institusjon. «Da kan heller jeg ta henne», plumpet det ut av munnen hennes. Hun ble tatt på ordet, og litt etter fikk hun en formell henvendelse. «Kan du tenke deg å bli Lisbeth sin fostermor?»
– På den tiden hadde jeg sett for meg at jeg skulle ha både mann og familie før jeg kunne si ja til å eventuelt bli fostermor for noen av barna på gården. Men enda sterkere i meg lå fremtidstankene om hensikten med livet mitt. Jeg visste hvilken kurs jeg hadde staket ut. Jeg var, og jeg er, bærer av Guds ubetingede kjærlighet, satt til å bringe et godt budskap til de som trenger det.
Av den grunn sa hun ifra med én gang om at «her trenger jeg god tid før jeg kan gi dere et svar.» Etter et halvt år følte hun seg trygg på at hun var i stand til å tåle å ta på seg oppgaven. Marianne ville også forsikre seg om at Lisbeth var klar, klar til å bli med på livet hun kunne tilby henne .
– I løpet av de seks månedene brukte jeg mye tid på å be over situasjonen: «Gud, jeg kan ikke si nei, men jeg må tåle det.» Da jeg svarte Bufetat at jeg ville være fostermor for Lisbeth, var jeg tydelig på at jeg kom til å flagge troen min høyt, og gi Jesus til henne.
Når «flink» ikke er nok
– «Jeg kan være flink», sa jeg til Bufetat, «men det hjelper ingenting.» «Det skjer noe når man møter sårbarhet, man blir sårbar selv. Derfor må jeg ha med meg Jesus inn i dette. For når smerten er stor på innsiden av en liten kropp, er det ikke gode ting som tyter ut – og det må jeg være i stand til å tåle.»
«Har dere noen gang opplevd å være en lite hyggelig utgave av dere selv?» var et av spørsmålene Marianne stilte salen i Ålesund. Bekreftende hender skjøt i været, og nikk ble sendt i hennes retning.
– Jeg også. Jeg har såret Lisbeth flere ganger og ikke alltid vært en god mamma. Jeg hadde aldri klart dette uten å være bærer av den ubetingede kjærligheten.
Gjenkjennelig historie
Lisbeth har gått fra å i perioder bo på gården der hun møtte Marianne, til å nå være en av lederne der. Hun er sikker på at hun kommer til å ha med dette stedet å gjøre resten av sitt liv.
– Plassen og menneskene der har hjulpet meg til å bli roligere og til å bli den jeg er i dag. Der er det ekte kjærlighet og trygghet. Gården er blitt en del av meg, det er mitt andre hjem. Barna som bor der nå ser jeg på som småsøsken, egentlig.
Det hender Marianne forteller barna der historien om «jenta som trodde at ingen kunne elske henne.» Da sperrer de straks opp øynene. Bare overskriften taler veldig sterkt til dem.
Jenta i historien både slo og sparket, hun var livredd og fikk ikke sove om nettene. Videre i fortellingen får barna vite at jenta faktisk har vært på gården, hun også. Det blir vist frem et bilde av sengen hun sov i. Barna sitter som tente lys for de små ørene tror nesten ikke det de hører. «Har hun vært her? Har hun sovet i senga mi?» De får flere hint. «Dere kjenner denne jenta.» «Gjør vi?» Mot slutten av historien går Lisbeth frem og setter seg stille ved siden av Marianne som forteller. «Jenta som trodde at ingen kunne elske henne er Lisbeth.»
Et stille takk
Lisbeth får innpass hos disse sårbare barna på en helt spesiell, annerledes måte. Hun kan sette ord på vanskelige følelser og gi dem trygghet og fremtidshåp som ingen andre kan.
Og ikke bare gir hun håp til mange fosterbarn, også foreldre og andre voksne lærer mye av historien hennes. Ikke sjeldent får hun henvendelser fra mennesker som har latt seg bevege i møte med henne.
– Etter JesusKvinner-møtet i Ålesund fikk jeg tilsendt et stille takk på fra den andre siden av salen. Ei dame møtte blikket mitt, mimet ordet til meg og holdt begge hendene opp foran hjertet sitt. Det betydde utrolig mye, avslutter 21-åringen.
Tekst & foto/ Mirjam Ulstein
Denne teksten ble publisert i JK i juni 2019