At Heidi Bjercke skulle ende opp som narkoman, og bo utendørs i Oslos gater, var det ingen som kunne forespeile, – minst av alt henne selv. Veien ut av rus startet da hun, som alvorlig syk, knelte ned på Frelsesarmeens Gatehospital og ba Gud om en ny sjanse.
Heidi Bjercke (55) er en av de mange som har fått merke Frelsesarmeens slagord, «Suppe. Såpe. Frelse.» satt ut i handling. Da hun bodde på gata i Oslo benyttet hun seg jevnlig av dusjtilbud og muligheten til å få et rent skift. Og måltidene på Gatehospitalet, et helse- og omsorgstilbud for rusavhengige, var av uvurderlig verdi.
Verdighet tross «hakk i pelsen»
– Den første gangen jeg kom inn på Gatehospitalet, var det bare sånn: «Er dette mulig?» Det var en sånn hjertevarme og tilstedeværelse der, og fra første stund ble jeg møtt med respekt og en følelse av likeverd. Det var som om den avskyen fra andre mennesker, som merkes så godt når man sitter på gata, plutselig var borte.
Heidi ser tankefullt opp. De blågrå øynene, som for noen år siden nesten var tomme for både liv og håp, stråler i dag.
– Jeg merket fort at de som jobbet på Gatehospitalet hadde en helt egen evne til å se mennesket bak alle «hakkene i pelsen», fortsetter hun.
– Jeg hadde stygge sår, var uten tenner og hadde hender som var så ru og grå av livet ute at det tok to måneder før de ble rene. Her ble jeg møtt med oppriktig interesse. Folk så meg og tok meg på alvor, -og til og med ønsket de å dele måltider med meg! Jeg kan ikke beskrive hvor stort det føltes å sitte der rundt bordet og bare være et verdifullt menneske som alle andre.
En hellig uro
Heidi vokste opp som eneste barn i en leilighet med fire voksne, – hennes mor, onkel og besteforeldre. Da bydelen Romsås i Groruddalen begynte og bygges ut, flyttet de med en gang dit.
– I begynnelsen var vi bare fire familier som bodde der, omgitt av heisekraner, forteller Heidi og ler hjertelig.
Bestemoren var klippen i familien.
– Jeg hørte aldri at hun kalte seg kristen, men hun hadde en gudstro. Hun hadde vært nær døden, og gjennom det fått et glimt av Gud.
Så godt som hver kveld ba hun aftenbønn med Heidi, til morens store fortvilelse.
Når Heidi satt på pianokrakken og øvde på tangentene, tok bestemoren plass ved siden av henne for å holde takten. Heidi spilte flere instrumenter og kunne holde på i timevis.
– Det var et godt liv, minnes hun.
Dårlig miljø og krise hjemme
Barndomshjemmet var så godt som alkohol- røyk- og rusfritt. Det sterkeste hun så var besteforeldrenes glass med likør på julaften. Likevel ble Heidi i ung alder introdusert for rus. På Romsås utviklet det seg nemlig et rusmiljø for ungdom helt ned i 13-14 årsalderen.
I overgangen til ungdomsskolen endret klassesammensetningen seg, og Heidi ble veldig usikker på seg selv. Hun var liten av vekst, blant de yngste i klassen og følte seg annerledes enn de andre.
– Jeg prøvde alkohol, men likte ikke smaken. Og jeg ble kjemperedd av rusen første gang jeg røyket hasj. Tross frykten, og at det hele virket intetsigende og tomt, fortsatte jeg. Jeg ville høre til i gjengen.
Da hun var 15 år og gikk på gymnaset, brukte hun sterkere rusmidler, men i stor grad å leve hverdagslivet ved siden av.
I samme periode begynte det å bli problemer hjemme. Det var krangling og uvennskap. Bestemoren fikk tidlig alzheimer og måtte dermed flytte, og også bestefaren forsvant ut av livet hennes. Onkelen giftet seg, og Heidis mor var rasende og frustrert over datterens liv. Til slutt flyttet også hun ut.
– Da jeg var 17 år satt jeg der alene med leiligheten og bikkja. Det var som om tryggheten jeg hadde hatt ble revet bort under beina på meg.
Tilbake i rus
Etter videregående deltok Heidi fire år på en reisende folkehøyskole.
– Jeg klarte faktisk å komme meg ut av dobbeltlivet som jeg hadde levd. I nesten ti år var jeg rusfri.
Tilbake i Norge flyttet hun til Hamar, og fikk en datter med en mann som verken behandlet Heidi eller datteren pent. Han truet dem begge, og løy om at Heidi fortsatt drev med rus. Det endte med at den lille jenta måtte flytte hjem til Heidis mor.
– Midt i alt kaoset etter dette ble jeg for første gang i mitt liv psykotisk, og jeg valgte å sette «et skudd». Problemet var bare at jeg ikke husket hvor sterkt stoff og avhengighet virket.
Et innvendig mirakel
Etter å ha vært innom rehabilitering, og bodd litt her og der, blant annet i et fengsel, fikk Heidi for seg at hun skulle dra ut i skogen. I over to måneder bodde hun i Nordmarka. Etter å ha hatt samtaler med en kristen kvinne i fengselet, hadde hun igjen begynt å kjenne på det hun beskriver som en «hellig uro», en lengsel som hun også kjente på i barndommen.
– En dag mens jeg gikk der ute i skogen, var det som om det kom et spørsmål til meg. Nå vet jeg at det var Jesus som stilte det: «Er du villig til å gi livet ditt for meg?» Jeg ante ikke hva som kom til å skje hvis jeg svarte «ja», men jeg visste at jeg uansett ville ha sannheten.
Heidi svarte et stille «ja».
– Det skjedde noe sterkt og ubeskrivelig på innsiden av meg den dagen.
Bønn om ny sjanse
En tid senere, da hun gikk på gata i Oslo, opplevde hun at Gud ga henne et kall: «Få med deg så mange som mulig hjem.»
– Jeg sto der helt ødelagt, uten tenner og uten muskler, og var nærmest i sjokk. «Seriøst! Hallo! Ser du hva du har å rutte med?» svarte jeg tilbake. «Det er ingenting igjen her!» Jeg var så sliten, og forsto ikke hvordan Gud kunne bruke meg til noe som helst.
På den tiden kom Heidi inn på Gatehospitalet for tredje gang.
– Jeg var veldig syk, men midt i all smerten hadde jeg gode samtaler med lederen der, Marit, om Jesus.
To måneder etter innleggelsen fikk Heidi beskjed om at helsetilstanden hennes var veldig kritisk, og at de ikke visste om hun ville overleve.
– Da hadde datteren min vært på besøk, og jeg kjente at jeg hadde lyst til å leve. Der og da gikk jeg rett på kne og ba Jesus om en ny sjanse, – og det ga han meg virkelig. Bønnen var så ekte og oppriktig som den kunne bli. Det er ti år siden nå.
Småbarnssang
Da tiden kom for å flytte ut fra Gatehospitalet, hadde hun et viktig spørsmål. «Kunne hun få fortsette å gå på Gudstjenester i Frelsesarmeen selv om hun ikke lenger var innlagt?» Det hadde nemlig vært et fast tilbud mens hun bodde på Gatehospitalet.
– Til min store lettelse, var svaret et selvfølgelig ja, så jeg fortsatte å troppe opp hver søndag.
Heidi ble etter hvert invitert til å være med på småbarnssang på et asylmottak på Løren. Etter en stund ble hun hjelpeleder. Hun ble sendt på kurs og lærte hvordan man best kan møte barn i ulike aldre, og gleden over musikk ble igjen vekket til livet. Til slutt tok hun over som leder for babysang.
– I Frelsesarmeen så de gaver og talenter i meg som jeg selv trodde var borte, og de fortsatte å tro på meg over tid, stråler Heidi.
Ydmyk og takknemlig
At hun en tid senere skulle komme tilbake til Gatehospitalet, først som frivillig, og deretter som ansatt, hadde hun ikke kunnet forestille seg. Fra å være uføretrygdet, jobber hun nå 50 % som miljøarbeider på Gatehospitalet, eller «håpsbærer», som lederen hennes kaller det, og 50 % som diakonmedarbeider i Frelsesarmeen på Grünerløkka.
– Jeg er veldig ydmyk og takknemlig over muligheten til å være med på å spre håp. Jeg overhørte en som har bodd lenge på gata, en som kjenner meg godt, som sa: «Når hun har klart det, så kan alle klare det». Da forsto jeg at et håp var sådd.
Kallet hun fikk, mens hun fortsatt levde på gata, har hunglemt. Hun skal få med seg så mange som mulig til himmelen, livets endestasjon for alle som har tatt imot Jesus.
På Gatehospitalet har Heidi ofte ansvar for andaktene. Gjennom dem er det mange som kommer til tro.
– Plutselig kan en som egentlig ikke har hatt lyst til å bli med på andakt, si: «Hæ, er det ikke andakt i dag? Men det må vi jo ha!» Da skjønner vi at Den Hellige Ånd er på ferde.
Gud snur alt til det gode
Heidi har gått en hard skole for å opparbeide seg den livsvisdommen hun i dag innehar. Hun kunne ha sittet bitter tilbake, men opplever det helt motsatt.
– Jeg ser nå at hver følelse og hver opplevelse har vært veldig lærerik. For min del var det for eksempel veldig ydmykende da jeg for første gang så meg nødt til å tigge. Jeg husker at jeg satt nede ved Vika og nærmest gjemte meg inni et stillas. Det føltes vanvittig nedverdigende i øyeblikket, men jeg er takknemlig for opplevelsen nå, for den har gjort noe med meg som menneske.
Hun stopper opp et par sekunder før hun bestemt understreker, med trykk på hver stavelse i det siste ordet.
– Gud snur alt til det gode. U – an – sett.
Når hun først er inne på takknemlighet, har hun mer på hjertet.
– Det er viktig å ikke bare være takknemlig en kort stund, men å fortsette å være takknemlig. Det bør blinke noen varsellamper hos oss hvis vi tar som en selvfølge det som i utgangspunktet var en velsignelse.
En håndfast gave
I dag vil Heidi si at troen på Jesus betyr alt for henne.
– Jeg har fått lov til å oppleve en nærhet til Gud, og å være trygg i Herrens hender, uavhengig av hvordan omstendighetene ser ut. Den samme tryggheten har jeg sett at mange andre også har, selv på dødsleiet, når de vet at de skal hjem. Gud er nær til den sønderbrutte, og han benytter alle muligheter til å trekke mennesker nærmere seg. Troen er noe håndfast, ikke bare følelser og ord. Å få gi dette evige håpet videre er mitt største privilegium.
Tekst/ Mai-Linn Strand
Foto/ Susanne Øy Tennfjord/ Ranveig Nordgaard
Denne teksten ble publisert i JK i juni 2019