Innrammede motiver i et hjem skaper fokus, hygge og orden. Men enda viktigere er rammene i våre liv og i samfunnet.
Jeg liker rammer. Da tenker du sikkert på bilderammer, og det stemmer også, for jeg har rammet inn flere bilder i svarte, tynne rammer i år. Men ikke bare det, jeg har også malt flere vinduskarmer svarte, selv om jeg var skeptisk i begynnelsen. Nå synes jeg resultatet ble at naturen nesten kommer inn i stua, og at det ser ut som et stort maleri. Men det er ikke et maleri, det er Guds natur!
Jeg liker ikke bare rammer rundt motiver. Jeg liker også rammer og grenser som Gud har satt opp for oss. Jeg har kanskje vært skeptisk til dem noen ganger, men det har alltid vist seg å være like vakkert som å få naturen inn i stua. Det har blitt til velsignelse.
Vi rammer inn bilder vi liker, og henger dem opp på veggen. Men hva hadde du tenkt dersom jeg rammet inn bilder og hang dem opp ned på veggen? Det høres kanskje ut som et kult interiørtriks, men jeg tror vi er enige om at familiebildene er finest om de henger riktig vei?
I dagens samfunn er det mange rammer og grenser som ryker. De går opp i limingen eller bildene blir hengt opp ned. Det unormale blir normalt, og det vi alltid har reagert på som galt, begynner vi å godta som greit. Og det verste av alt; det pakkes inn i moderne ord og uttrykk, for at vi ikke helt skal se det egentlige bildet. Det blir «blurry» og uklart, og vi svelger det rått. Eller gjør vi egentlig det? Kanskje er vi bare stille og ligger lavt i terrenget, fordi det er ganske tøft å mene noe som går mot strømmen. Men hvem skal vise det rette bildet av hva kjærlighet er, hvem Gud er og hva som er rett og galt, hvis vi som kjenner ham som er kjærlighet, tier stille?
På samme tid som rammene for det trygge, det moralske, det bibelske og det rette sklir ut som rennende akvarellmaling for en nybegynner, får jeg en trang til å ramme inn det jeg tror på enda sterkere enn før. Jeg må bruke svart maling, som på vinduskarmene mine, så bildet blir tydelig. På den måten kommer naturen inn i stua, eller i denne sammenhengen, inn i hjertet. Guds natur, vel og merke.
Jeg vil bygge livet mitt på Guds Ord. Jeg vil følge hans rettledning, hans råd og hans vei. Jeg vil ha hans rammer i livet mitt. Det er ikke en tvangstrøye, men det er rammer som er gode for meg. Omtrent som trafikkreglene som bare vil meg og deg det beste. Eller skal vi bare droppe trafikkreglene og la alle kjøre bil som de føler for? «Hvis det er rett for meg å kjøre motsatt vei enn alle andre på motorveien, så må jeg vel få lov til det?» Nei, det ville ingen godtatt.
Jeg utfordrer derfor deg, og meg selv, til å bli med på å henge bildene rett vei, ramme inn det som bør rammes inn og få Guds perspektiv der samfunnet rettferdiggjør urett i innpakkede og moderne ord og uttrykk.
Vær frimodig med det du tror på, det er ramme alvor! Det er nok mer krevende enn å male vinduskarmer, men så utgjør det en mye viktigere forskjell også. Ja, i noen tilfeller kan det redde liv, forandre liv, fjerne forvirring og skape trygghet. Vi kan ikke snu så mye alene, men sammen kan vi ramme inn ett og ett bilde og henge det riktig vei. Og husk, Guds rammer er en velsignelse, på alle livets områder.
Tekst & foto/ Janne Skuland
Denne teksten ble publisert i JK i september 2019