Ordene i overskriften finner vi hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet i Bibelen. Jesaja levde mer enn 700 år før Jesus fødsel. Hans ord har fortsatt høy relevans inn i vår tid.
Saligheten ved å vente omtales i Jesajas bok kapittel 30, der profeten beskriver et folk som er preget av travelhet og hastverk. I møte med denne tilstanden er Guds stemme klar og tydelig til folket: For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.
Ingen av oss er født tålmodige. Ventetid er ikke nødvendigvis et positivt ladet ord. Hvem er det som med et analytisk blikk leter etter den lengste køen i butikken, for så å stille seg der å nyte en ekstra lang kø-etappe i fulle drag? Antakelig ingen, meg selv inkludert. Venting betegnes gjerne som bortkastet tid som kunne vært brukt på noe mer meningsfullt. Nytteverdien av tidsbruken måles gjerne ut fra hva som ble oppnådd i form av hva vi fikk gjort i forhold til mengden tid som gikk med. Profeten Jesajas ord treffer oss i vår ventevegring, når vi oppfordres til å roe ned «men dere ville ikke».
Å være en etterfølger av Jesus er å være en venter. «Vent til dere blir utrustet med kraft» sier Jesus til sine rett før han blir tatt opp til himmelen. Ventingen, uttrykt som en stille tillit til Gud, er i seg selv en gave. Vi gjør klokt i å tenke Guds tanker om det å vente. Det finnes en kraft, en styrke og hjelp som vi kun får del i dersom vi venter på ham. De som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette, er Guds ord gjennom profeten Jesaja. David sier i Salmenes bok «Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop».
Bibelsk venting er ikke passiv eller likegyldig. Vi venter i tro og tillit til at Gud selv vil, og er i stand til, å gripe inn i våre liv og omstendigheter i rett tid. Derfor er den som venter på Herren takknemlig. La ventingen bli fylt med lovprisning og takk til Jesus, der troen styrkes og hvilen får forfriske oss.
Tekst & foto/ Magritt Brustad
Denne teksten ble publisert i JK i desember 2019