Solgte alt for å følge kallet

Årets JesusKvinne, Berit Jenseth Johansen-Grelland, forlot velstandslivet i Norge for å tjene Gud blant Europas sigøynere og barn som levde i kloakkrørene i Bucuresti.

Jeg må egentlig klype meg i armen, ler Berit.

– Da jeg som liten gikk og gjette kuer sammen med min bestemor i liene i Hallingdal, ante jeg ikke at jeg en dag skulle være med å se evangeliet forandre Europa. 

Sammen med ektemannen, Frantz, reiste hun i 1973 til Spania og Romania som misjonær blant sigøynere. Mest kjent ble de begge for å «oppdage» barna som bodde i kloakken under veinettet i Romanias hovedstad, Bucuresti.

Frantz døde for seks år siden, og i dag er Berit gift med John Grelland og styreleder og daglig leder for «Europa i Fokus». Hun blomstrer som aldri før, er mor til tre og har åtte barnebarn.

En sterk opplevelse
– Jeg vokste opp med troen på Gud i både hjem, søndagsskole og menighet. Bare ni år gammel hadde jeg en veldig sterk frelsesopplevelse, forteller Berit, og tar en liten bit eple-muffins mens hun trekker pusten.

– Jeg var ute og lekte, og visste at mamma hadde sin bønnestund på kne inne i stua samtidig. Plutselig fikk jeg en sterk følelse av at jeg trengte å ta imot Jesus og hans tilgivelse. Jeg løp inn og sa: «Jeg må bli frelst!» 

Den første hun ville dele opplevelsen med, etter familien, var søndagsskolelæreren, «tante Ruth».

– Da jeg kom dit og fortalte var det en annen kvinne på besøk hos tante Ruth, og hun lo litt av den lille jentungen som sa at hun hadde blitt frelst. Men tante Ruth reddet situasjonen og utbrøt: «Nei, vet du hva, nå skal vi feire med brus og boller!» I ettertid har jeg tenkt på hvor mye det betydde at hun tok meg på alvor selv om jeg bare var et barn. Den opplevelsen var skjellsettende for meg, påpeker Berit.

Åndsdøpt og heltent
Den unge jenta hang seg på kristne miljøer der hun traff andre unge, deltok på leirer og møter, og ble som 15-åring døpt under en påskeleir i Tønsberg. På et besøk hos en kristen venninne i København like etter, ble hun åndsdøpt.

– For meg betydde åndsdåpen en helt ny appetitt på Jesus. Bibelen ble levende for meg fra den dagen, og jeg fikk en utrolig styrke. Ønsket om å tjene Gud ble vekket.

Heltent og frimodig reiste Berit hjem fra sommeroppholdet i København for å begynne på realskolen, den tidens videregående. Der startet hun opp et kristent skolelag, helt alene, både for å samle de kristne på skolen, og for å nå ut med evangeliet.

For Berit har kallet aldri vært én spesifikk oppgave, men heller å være villig til å gjøre hva som helst for Gud.

Oppgjør med det etablerte
17 år gammel dro Berit ut på sin første evangelistreise. Det bar til Nord-Norge på en misjonsbåt, med koffert og gitar, men uten fast inntekt.

– Jeg er så glad for den tiden. Vi hadde husmøter og bryggemøter, og vi hjalp de lokale med høyonna, slik at de skulle få tid til å gå på møte. Vi ble virkelig utfordret som unge, og det har jeg lært mye av. 

Det var Berit som prekte i møtet der Frantz sang offentlig for første gang. Den beskjedne, hengslete gutten skulle snart bli kjæresten hennes, og da de giftet seg i 1966, begynte de på livet i tjeneste sammen. Med tre barn på rekke og rad ble det mer hjemmetid på Berit, og snart kom komforten i en etablert tilværelse.

– Vi hadde god inntekt, hus, hytte og biler og ble litt for glade i å være etablerte. Samtidig, og kanskje nettopp derfor, talte Gud til oss om at vi måtte være villige til å oppgi dette. 

Det endte med at ekteparet Johansen solgte alt de eide, leide ut huset og dro til Spania for å virke blant sigøynerne. Til hverandre sa de at de fikk holde på til pengene tok slutt.

– Kultursjokket var komplett. Blant sigøynerne var det rivaliserende klaner, og vi møtte blant annet en mann som var pålagt å hevne et drap på vegne av sin familie. Underveis i jakten ble han frelst, og da han fant drapsmannen var budskapet blitt et annet: «Jeg kommer ikke for å drepe deg, men for å gi deg liv!» Hele denne familien ble totalt forvandlet av evangeliet. Det er bare en av mange sterke historier fra sigøynervekkelsen som vi ble en del av i Spania, forteller Berit.

Vekkelse og trusler
Flere ganger ble de truet på livet, men ofte endte det med at de som ville drepe, ble frelst. Politiet spilte på lag med misjonærene, fordi de så at folk ble forandret.

– Mange av de frimodige sigøynerpredikantene kunne ikke lese selv, men de kunne gå inn på barer og kafeer og få kelneren til å lese fra Bibelen for dem, og så stilte de seg opp og vitnet frimodig, forteller Berit.

Under tiden i Spania startet Berit og Frantz også turistkirken i Fuengirola, og bygde bibelskole i Madrid. Senere fulgte noen år som evangelister rundt i Europa.

– Det er nok ikke mange hallingjenter som har reist i campingvogn med sigøynerfølge rundt i Europa. Det ble en litt ensom og tung tid for meg, innrømmer Berit.

– Men jeg lærte mye også. Tross kulturforskjeller viste det seg at vi mennesker ofte er opptatte av det samme, og at vi kan kjenne igjen hverandres drømmer og følelser. Jeg har lært meg at det ikke er vi nordmenn som sitter med fasiten. Jeg har funnet gull i de fattigste hjem. Hvis jeg skal dele evangeliet med noen, så må det skje i samme «øyehøyde», fra hjerte til hjerte.

Denne holdningen kom godt med da epoken med å redde «kloakkbarna» i Bucuresti sto for døren. 

• 

• 

Satte «kloakkbarna» på kartet
– Vi var på et stort stevne i Frankrike, da Frantz ble bedt om å reise til Romania for å se hvordan sigøynerne hadde det der. Vel framme møtte han en sigøynerjente og spurte hvor hun bodde. Jenta førte ham til kloakkrørene under gateplanet.

Her fant den norske misjonæren mengder av barn som prøvde å holde varmen fra rørene i bakken, og som hadde funnet seg et «hjem» der.

Berit og Frantz satte denne enorme sosiale utfordringen på kartet. Store aviser og TV-kanaler over hele Europa eksploderte i reportasjer fra Bucurestis underverden. Gatebarnsenteret Liv og Lys ble redskapet som snudde innstillingen til problemet.

– Fram til da hadde myndighetene behandlet gatebarna verre enn hunder. Etter kommunisttiden var hele befolkningen så indoktrinert med at alt var statens ansvar, så tragedien som utspant seg i kloakkrørene angikk ikke folk flest. Denne holdningen fantes langt inn i menighetene, forteller Berit.

• 

• 

En som trosset myndighetenes motvillighet og insiterte på å besøke gatebarnsenteret, var dronning Sonja. Berit var vertskap og viste kongeparet rundt. 

– Dronningen var fantastisk med barna. Hun tok imot våte kyss med et stort smil.
– Og hun må være utrolig skarp, legger Berit til.
– Nå, mange år senere, husker hun fortsatt enkeltpersoner og deres historier. Det avslørte hun i programmet, «Rex-faktor», som nylig ble vist på NRK.

Frantz ble senere invitert til slottet for å oppdatere om arbeidet, og også Kjell Magne Bondevik var blant dem som avla et besøk på senteret. 

Neste generasjon overtar

Berit gleder seg over at barnebarnet, Caroline Johansen, nå er daglig leder i Europa i Fokus. Sønnen Leon har også lenge hatt en viktig rolle i arbeidet. 

– Da Caroline fortalte meg at hun hadde visst at hun skulle inn i dette arbeidet helt fra hun var ni år gammel, var det en stor og gledelig overraskelse. Etter sykepleien reiste hun til Romania og tok arbeidet videre blant annet i samarbeid med Teen Challenge. Hun har også startet et nytt senter for jenter, og har økt innsatsen vår på gata, samt at hun jobber med folk som bor rundt et søppelberg i Bulgaria. Hun brenner for å ta med unge fra Norge ut for å se nøden og bli tent for å hjelpe. 

– Europa i Fokus formes i dag av den nye generasjonen, og akkurat slik må det være, konstaterer årets JesusKvinne. 

– Det er viktig at vi eldre gir den nye generasjon spillerom. Slik vi fikk bruke våre ideer og tanker, må de unge få mulighet til det samme. Caroline ser på arbeidet med nytt blikk. Du kan tro jeg ber mye for henne! På mange måter er vi tilbake der vi begynte, på gata, bare i ny innpakning. Slik går Guds rike videre, avslutter Berit.

Tekst/ Anne Gutsavsen
Foto/ Anne Gustavsen & Europa i Fokus