Tungen vår er skremmende allsidig. I ett øyeblikk bygger den opp, mens den i neste bryter ned. La oss stå sammen om å temme tungen.
Vi kvinner er kjent for våre gode evner til å skravle. Det begynner tidlig. Allerede i skolegården kan du se småjentene stikke hodene sammen og snakke i munnen på hverandre. I syklubber og venninnegjenger sitter praten løst. Mennene skygger unna og rister på hodet av kvinnenes evne til å flomme over av ord.
I denne talestrømmen er det nærliggende for oss kvinner å la det falle noen ord som ikke burde vært sagt. Særlig om dem som ikke er tilstede. Det kan være velmenende ord, men likevel inneholder de opplysninger og fakta som ikke var ment for en hel flokk. Informasjon som bidrar til å sett en medsøster eller bekjent i et litt forkjært og mindre gunstig lys hos de andre. Tungen kan lett brukes til å føde mistanker, skape holdninger og skepsis.
I bygder og byer i Norge er «sladrekjerringene» et kjent begrep. Før i tiden var det kvinner som gikk fra gård til gård bare for å komme med siste nytt fra nabobygda, mot en kaffetår på kjøkkenet. I dag foregår det heller på kafeer, på sosiale medier eller på komitémøte i menigheten. «Ooops», sier du. «Det siste der mener du vel ikke?»
Ord har makt. Og makt kan misbrukes. Få ting er verre enn småfrekke ryktemakere, som med et innvendig flir systematisk sprer dårlige nyheter om andre. Sant eller usant, felles er at slike ord gjør ubotelig skade. Det er ikke for ingenting at Bibelen sier følgende om tungen:
«Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. Ja, en liten ild kan sette den største skog i brann. Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen. Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde? Mine søsken, kan vel et fikentre bære oliven eller en vinstokk bære fiken? Like lite kan en salt kilde gi friskt vann.»
Ord kan forbanne og skade, men ord kan også være et fantastisk redskap til å formidle kjærlighet, oppmuntring og anerkjennelse til mennesker rundt oss. Hva preges dine samtaler over gjerdet med naboen av? Hva sier du når du møter en gammel venn på bussen? Hva snakker du med venninnene dine om når dere møtes på kafé. Et godt ord i rett tid kan snu et liv opp ned, fra fortvilelse til håp, fra frustrasjon til glede. Et ord fra Gud i vår munn kan sette mennesker i frihet. Et ord om Jesus skaper nytt liv.
Som kvinner er det viktig at vi lever nært til Gud hele døgnet, slik at han kan prege det vi sier. I Guds nærvær blir vår tunge salvet til å bre fram gode budskap fra lageret vi bygger oss opp når vi lever ved kilden til selve godheten. Da har vi overflod på ord til frelse, helbredelse, gjenopprettelse, håp og nytt liv.
La oss være gode ryktemakere, som både gjennom vår munn og våre liv formidler de gode ryktene om Jesus til våre omgivelser.
Tekst/ Anne Gustavsen
Denne teksten ble publisert i JK i februar 2020