Det som manglet

Med alt hun kunne ønske seg, både relasjonelt og materielt, var det forunderlig for Tone Elisabeth Strand at hun fortsatt hadde en følelse av at noe manglet. Hun reflekterte mye over livet, – det måtte vel være ment til å inneholde noe mer? For fire år siden fant hun svaret.

Tone forteller om en barndom som var veldig fin. Hun hadde foreldre som var omsorgsfulle og snille, og en søster som hun fortsatt i dag har et godt forhold til.

Mannen i hennes liv, Lasse, traff hun tidlig. De har et godt ekteskap og har nå vært gift i snart 39 år. Sammen har de to barn, og de siste årene er de blitt rikt velsignet med barnebarn, – det femte gjør snart sin entré. 

De bor i et sjarmerende hus i Høvåg utenfor Kristiansand og driver et eget firma, New Connection, som jobber med fiberutbygging. De trener aktivt begge to, elsker å reise rundt i sin nye bobil og er ivrige brukere av naturen.

En «perfekt» fasade 
– Mitt liv har vært helt normalt, men med mye festing. Jeg hadde et behov for å være der det skjedde, og var redd for å gå glipp av ting. Festingen gjorde ikke skade på andre, men gikk utover meg selv, og kanskje mannen min.

– Da vi flyttet til Sørlandet begynte jeg å spørre meg selv: «Er det bare slik som dette livet skal være?» Det måtte jo være noe mer! Noe mer innhold, noe utover meg selv? Livet var så platt, og samtidig skulle alt være så voldsomt. Det var om å gjøre å være helt i ekstase. Jeg skulle liksom bevise for alle rundt meg at jeg hadde et godt og perfekt liv. Men jeg følte absolutt at det var noe som manglet.

En hånd i været
Tone var på søken, men visste ikke helt hvor hun skulle gå. Hun hørte til i statskirken, men når hun kom dit, var det ingen som tok kontakt med henne. Hun besøkte kirken mange ganger, men kjente seg ikke igjen i formen. Hun forstod ikke hva presten sa, og spurte seg selv om det var dette som var å være kristen. Hun lette, men fant ikke det hun lette etter. Hun forsøkte å finne et sted der det var mer sang, glede og liv.

En dag etter at hun hadde vært på en fest i byen, ble hun spurt om å være med på et møte, arrangert av Damer i byen. Hun visste ikke hva dette var, men tenkte at det måtte være verd å ta en sjanse og teste det ut.

– Med en gang jeg kom inn døra, møtte de som ønsket velkommen meg med en kjærlighet jeg ikke hadde kjent på før. Alle der inne lurte på hvem jeg var. De spurte hva jeg het, og de lurte på om det var første gang jeg var der. Jeg ble virkelig sett. Det føltes som om jeg var kommet hjem. Jeg satte meg helt nærme scenen for å få med alt som skjedde, og for ikke ha fokus på noe annet ellers i salen. Det ble et fantastisk møte. Det var nydelig musikk, og det som ble sagt fra scenen rørte meg. Jeg var kommet til et sted og i en atmosfære som jeg kjente at gjorde meg godt.

– På slutten av kvelden fikk vi spørsmål om vi ville ta imot Jesus. Da var det som om det gikk opp for meg; det er dette jeg må gjøre for å bli frelst! Ta imot Jesus! Det var det ingen som hadde sagt til meg før.

– Vi fikk beskjed om å rekke opp en hånd dersom vi ønsket Jesus inn i våre liv. Hånda mi føk rett opp før jeg rakk å tenke. Da jeg satt der på tredje rad og tok imot Jesus, kom forvandlingen i livet mitt. Jeg fikk en fantastisk følelse. Tårer og gråt av både glede og forvirring. «Hva er dette? Hva skjer?» Jeg var litt redd. Tanker som «Tråkker jeg feil nå?» kom opp i meg de neste sekundene. «Og hvordan oppfører jeg meg egentlig, jeg kan vel ikke sitte her og gråte, jeg burde jo være glad.» Jeg ble nysgjerrig. «Hva er dette?»

Skritt for skritt
Hun kom hjem den kvelden og var helt «elektrisk». Lasse kunne se at noe hadde skjedd. Han hadde vært kristen hele livet og skjønte at Tone var blitt frelst.

Fra den dagen visste hun at det eneste hun ville var å bli bedre kjent med Jesus.

– Det at jeg fikk en forklaring på at jeg måtte ta imot Jesus i hjertet mitt, gjorde hele forskjellen. Den enkle, men viktige, åpenbaringen snudde livet mitt og ga meg både innhold og noe langt mer å leve for enn bare meg selv. Min visjon er å hjelpe andre til å få oppleve det som jeg gjorde. Jeg kjenner så sterkt for det.

Tone kan fortelle om en spennende vei videre. Hun beskriver at hun på mange måter har vært som et barn som har blitt kjent med Jesus.

Hun visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til ulike ting, og lurte på om det var en etikette for hvordan oppføre seg som kristen. Det var så mye hun var usikker på, som for eksempel hva hun skulle ha på seg, hva hun skulle si og hva folk nå forventet av henne. Skal en stå når en synger, kan en bevege seg? Hun lærte fort at hun måtte være seg selv, så fikk resten komme etterhvert. Forståelsen av at Gud elsker henne akkurat som hun er satte seg dypt i hjertet.

Elsket av Gud
Det er utrolig fint å se denne vakre kvinnen som er så sikker på Guds kjærlighet. Jeg spør henne hvordan hun vet at Gud elsker henne så høyt.

– Jeg vet at jeg har mange synder bak meg, det ble så sterkt for meg da jeg fikk opplæring i å lese Bibelen, at Jesus tok på seg mine synder på korset da han døde. Og da tenkte jeg at det var forferdelig dumt av meg å gå og dvele ved mine sår, selv om de ikke var alvorlige og dype. Jeg har en barnlig tro på at når det står at jeg skal legge mine synder hos Jesus, og så glemme dem, så har han tatt dem. Dermed begynte jeg å gjøre akkurat det. Så stor kjærlighet har Jesus til meg. Gjennom sitt offer viser Jesus meg at han elsker meg veldig høyt. Jeg kom ut av det gamle livet og ble helt ren. Det er liksom ikke noen gammel guffe som henger igjen i kroppen.

Når Tone sier at hun ble helt ren så beskriver hun det som at hun slipper å bære tunge ting på sine skuldre lenger. Vi kan vel alle se for oss et bilde av et menneske som sliter og bærer på en altfor stor sekk. I den er vårt liv med alt vondt og vanskelig som vi har opplevd. Det er denne tunge sekken Tone har gitt til Jesus, og uten den kjenner hun seg forunderlig lett og levende. Når jeg møter Tone ser jeg liv i øynene hennes og et hjerte som ivrer etter å fortelle om Jesus.

Kristne sammen
Siden både hun og Lasse nå er kristne, deler de troslivet med hverandre. Tone forteller om en episode de opplevde i Danmark. De var på en restaurant, og ved nabobordet foregikk det en stor krangel. En mor og hennes to voksne barn gikk frem og tilbake til bordet i sinne og kjeftet på hverandre. Det var alt annet enn fred. Tone og mannen bestemte seg for at nå ville de be for disse menneskene. Ikke lenge etter kom sønnen tilbake til bordet, etter å ha forlatt de andre svært sint. Noe var skjedd. Det var plutselig ro i denne mannen, og han satte seg ned og pratet rolig med sin mor og søster. Tone og mannen jublet.

– Sånn er Jesus, sier Tone begeistret. Han svarer når vi ber til ham.

Et attraktivt trosliv
Ettersom Tone stadig ønsker å bli bedre kjent med Jesus, er hun offensiv og aktiv i sin søken. Hun deler en historie med meg:

– Jeg hadde hørt at vi som kristne kan få det som Bibelen beskriver som å tale i nye tunger, og at dette er en berikelse og styrke for kristenlivet. Dermed bestemte jeg meg for at jeg ville faste for å prøve å få det. På samme tid skulle jeg ut å fly for å besøke min far, og jeg var nok litt stresset på turen. Plutselig kjente jeg at jeg fikk to ukjente ord. Men i alt kavet forsvant de fra meg igjen. Jeg lot det ligge i farta på denne reisen og tenkte at om det var tungetale så måtte det jo komme igjen. Da jeg var kommet frem og hadde lagt meg, kom de samme ordene som jeg fikk på flyet tilbake. I tillegg ble de etterfulgt av ett ord til, deretter enda ett ord til. Siden kom flere, og nå har jeg fått mange ord som jeg bruker når jeg ber.

Tilliten som Tone har til Jesus som Frelser og Far er attraktiv. Hun tar Bibelen bokstavelig og personlig. Løftene gir henne hvile, og hun kan trygt gå gjennom dagene i fred og med et ønske om å tjene Jesus og vise mennesker hvem han kan bli i deres liv. Hun ønsker å se flest mulig av de menneskene hun møter, igjen i himmelen.

Tekst & foto/ Ann Kristin Medalen
Denne teksten ble publisert i JK i juni 2020