Du leser nå
En fortvilet 4-åring

En fortvilet 4-åring

Jeg er ute i byen og tar en kaffe og kommer i samtale med en mor. Det tar ikke lang tid før vi etablerer god kontakt og hun forteller: Vet du hva jeg opplevde? Jeg hadde lagt gutten vår på fire år, gått ut av rommet og lukket døren, da jeg hørte at han gråt. Jeg gikk inn igjen og spurte hva det var. Vet du hva han sa: ”Mamma, må jeg bli jente når jeg blir stor?” 

Moren visste ikke hva hun skulle gjøre. Han hadde hørt dette i barnehagen. Var de fordømmende om de sa ifra at de ikke syntes dette var bra? At de synes dette gikk altfor langt? At dette ville de ikke at gutten deres skulle bli utsatt for? De hadde foreløpig ikke turt å si noe. Nå fortalte hun det til meg. Hun lurte på om det var flere som tenkte som henne. 

En liten gutt på fire år ligger og gråter og lurer på om han må bli jente når han blir stor! 

Vi må våkne! Vi må rope på visdommen! Vi trenger klokskap, innsikt, visdom og forstand! Vi trenger inderlig bønn for landet vårt! Vi trenger fagfolk som slipper til med kunnskap! Vi trenger gudsfrykt! Vi trenger Guds hjelp! 

For vi vil vandre i kjærlighet. Vi vil omfavne den som sliter, men vi må kunne utøve omsorg for enkeltindividet samtidig som vi bevarer klokskapen og forstår oss på proporsjonene. Én ting er å omfavne et enkelt individ som ”føler seg født i feil kropp” og som trenger ekstraordinær omsorg, veiledning, faglig råd og hjelp. Noe helt annet er å fortelle en hel generasjon som vokser opp at det kan hende ”de er født i feil kropp”! 

Mange er like rystet som denne mammaen, men tør ikke si noe. Noen må si ifra at ”keiseren er naken”! Det var vel nettopp det denne fireåringen gjorde. Kan hans gråtende spørsmål nå så langt at det rører ved landet vårt, før en hel generasjon har blitt ledet til å uroe seg over spørsmål ingen generasjon noensinne har måttet forholde seg til?

Tekst/ Anne Christiansen

Bla til toppen
Del på epost