Hun kom alltid mot meg med et stort smil og ga meg en lang klem. Og hun hadde alltid noe viktig på hjertet som hun ville snakke fortrolig om. Hun var en viktig del av min ungdomstid i menighetsmiljøet jeg tilhørte. Der hun var, skinte alltid solen.
«Liv» hadde Downs syndrom. I en alder av rundt 60 år hadde hjertet hennes fått nok, og hun sovnet stille inn i sengen sin i boligen hun delte med et par venninner. Hun kunne puste ut etter et rikt liv! Og med sitt liv har hun gjort uslettelig inntrykk.
Jeg husker at jeg som ganske ung ble med min mor på besøk til «Liv» og hennes foreldre. Da satte «Liv» på livlig sang og musikk som hun danset og dirigerte til. Ansiktet hennes strålte av glede og begeistring. Hun hadde utpreget god rytmesans og et godt musikkøre. Når menighetens hornorkester spilte opp i gudstjenestene, gikk «Liv» ofte fram på eget initiativ og svingte taktstokken. Et initiativ som fikk smilet fram hos mange.
I menigheten var «Liv» et aktivt medlem. Hun kom på alle gudstjenester, satt langt framme og fulgte godt med. Dessuten var hun et bønnemenneske. Nesten uten unntak ba hun høyt i alle gudstjenester. Hun var nok bare 1,55 høy på sokkelesten, men hun ruvet da hun, med en hånd løftet i tilbedelse, ba inderlig sammen med dem som hadde nød for at noen av deres kjære skulle finne tilbake til troen og til menigheten. Dette var hennes store bønne-emne. Hun sluttet aldri å minne Gud om dem.
«Liv» kom også med budskap gjennom tungetale. Ofte ble de tydet fra talerstolen. Innholdet var alltid mektig lovprisning til Gud. Det var tydelig at hun i sitt hjerte bar på en usigelig glede over å være Guds barn. I disse budskapene hjalp Den Hellige Ånd henne å sette ord på den vakreste lovsang.
«Livs» foreldre var godt voksne da hun ble født. Hun fikk mange gode år sammen med foreldrene, som var stolte av begge sine barn. Men etter hvert ble de gamle og gikk bort. Da flyttet «Liv» til en bolig for psykisk utviklingshemmede. Sammen med et par andre i samme situasjon, dannet hun et hjem der de tok seg av det meste av de daglige gjøremålene selv, med daglig assistanse. «Liv» greide seg fint der. Hun vasket og ordnet, og holdt nok litt orden på de andre i husfellesskapet også. Men ikke minst var hun en frimodig kristen, som brukte enhver anledning til å snakke om Jesus til de andre beboerne, og rett som det var inviterte hun dem med seg til menighetens arrangementer.
«Liv» hadde mange gode venner i menigheten hun tilhørte. De stilte opp og hadde stor glede av å kjøre og hente, hjelpe til med daglige utfordringer, arrangere bursdager og ta henne med på ferier og turer. Menigheten ble for «Liv» et andre hjem. Men hun var også en stor velsignelse for menigheten gjennom mange år. Da hun gikk bort, møtte folk i hopetall opp i begravelsen for å vise solstrålen «Liv» en siste hyllest.
«Liv» levde et rikt liv. Hun var en sann gledesspreder og vant seg raskt venner. Hun lot seg lett begeistre og hadde hobbyer og interesser som hun dyrket lidenskapelig. Da hun døde var hun mett av gode dager.
Kampen mot liberalisering av bioteknologiloven led et historisk nederlag i Norge forsommeren 2020. Stemmene som ville legge til rette for at «Liv» og andre som henne ikke skal sorteres bort, tapte. Det er de dypereliggende konsekvensene en slik liberalisering gir oss som mennesker og samfunn, som er mest skremmende. Hva skjer med menneskets uendelige verdi når vi legger til rette for å velge bort dem som er annerledes? Hva skjer med et samfunn som åpner for å velge bort barn som har noen ekstra behov, som trenger litt mer støtte enn vanlig? Hva skjer med oss når vi vegrer oss for å ofre noe for en annen? Hva skjer når vi tenker det er greit å sortere vekk noen som kanskje vil utfordre noen av mine egne, egoistiske behov? Hva skjer med en verden som bare vil ha det lettvinne, det «normale», det «perfekte»?
Hvilke tap vil vi ikke lide ved å hindre mennesker som solstrålen «Liv» å vokse opp? Har vi råd til å frata verden så vakre liv? Og hvilken rett har vi til å gjøre det?
«Liv» er ikke den eneste i «sitt slag» som ble en rikdom for sine foreldre og for alle som kjente henne. Til tross for hennes særegenheter, stahet og av og til tårer av sinne, var hun en fargeklatt som gjorde verden komplett.
Gud hadde en plan med «Livs» bidrag til denne verden. Uten henne hadde min ungdomstid vært fattigere. La oss slå ring om alle som i framtiden velger å bringe fram barn som er litt annerledes. La oss kjempe for livsrett og menneskeverd ikke bare med ord, men med handling. La oss stå sammen med foreldre som har krevende hverdagssituasjoner med barn som trenger et ekstra støtteapparat. La oss gjøre det lett for hverandre å velge livet. Tillat deg selv å la deg berike av alle slags mennesker. For ethvert liv er skapt av Gud med en hensikt og representerer en fantastisk verdi i seg selv.
Jeg vil hylle «Liv» for alt hun betydde for meg, og for alle andre som fikk lære å kjenne dette fyrverkeriet av en flott dame.
Tekst/ Anne Gustavsen
Foto/ Illustrasjon
Denne teksten ble publisert i JK i august 2020