Du leser nå
Fornyede løfter

Fornyede løfter

Etter 28 års ekteskap bestemte ekteparet Solveig og Ole Fjermestad seg for å ta ut separasjon. Fortvilelsen var stor. De hadde prøvd alt, men ikke fått til livet sammen. To år senere fant de tilbake til hverandre, og avla ekteskapsløftene på nytt.

– Vi gikk uforberedt inn i ekteskapet, forteller Ole.
– Man kan kanskje si at vi var ubevisst inkompetente. Vi kjente ikke oss selv godt nok. Jeg, for min del, visste ikke hva slags behov jeg egentlig hadde. På mange måter hadde vi ikke lært oss de ferdighetene som er nødvendige for å få hverdagen som ektepar til å fungere. Det var noe som manglet, men vi visste ikke hva. Vi var gode til å fokusere på ungene da de kom, men vi tok ikke vare på forholdet oss imellom. Sakte, men sikkert, gled vi fra hverandre.

Annerledes enn forventet
Solveig var 18 år, og Ole 20, da de ble sammen like før jul i 1978. De hadde kjent hverandre i flere år gjennom felles engasjement i Stavanger Indremisjon. Etter ett år forlovet de seg, og to år deretter ble de gift.
– Jeg tenkte at det kom til å bli kos og moro, smiler Ole, men det tok ikke lang tid før vi merket at det å være gift ikke var så lett som det vi hadde trodd. 
Sammen fikk de tre barn. De beskriver det som om livet «humpet avgårde».
– Jeg kjente tidlig på en utilfredshet. Jeg visste ikke hva det var, men jeg merket at jeg ikke var fornøyd. Det var aldri én stor ting som satte oss ut, men summen av mange små uoverensstemmelser tæret på forholdet over tid, sier Solveig.
– Da dagen vi skulle markere 25-års bryllupsdag nærmet seg, kjente jeg ingen lyst til å feire. Jeg tenkte at «dette har jeg ikke fått til», fortsetter hun.

En vanskelig erkjennelse
Høsten 2007 begynte Ole å gå fast til psykolog. Han slet med nedstemthet og angst etter flere år med gjentatte skuffelser, frustrasjon og et oppdemmet sinne. Alt dette hadde lagt fullstendig lokk på følelsene han en gang hadde.
Han innså at han rett og slett ikke var glad i Solveig lenger, og til slutt bestemte han seg for å være ærlig med henne og fortelle det.
– Det var en enormt vanskelig erkjennelse, forteller Ole, og dette ble selvsagt et kjempeproblem for Solveig også. På mange måter ble det begynnelsen på slutten, fortsetter han.
– Det er virkelig vanskelig å bo med noen som uttrykker at de ikke er glad i deg, som ikke ser deg, snakker med deg eller tar på deg, utdyper Solveig.
De begynte sammen i parterapi, men forholdet bedret seg ikke slik de hadde håpet. Deretter forsøkte de å flytte fra hverandre i en prøveperiode på ti uker, i håp om at litt avstand skulle hjelpe, men heller ikke dette ga noe nevneverdig resultat. Et nytt år med terapi fulgte, og til slutt var de så slitne at de, på tross av sine verdier, valgte å ta ut seperasjon.
– Jeg husker at jeg stod hjemme og tenkte: «Nå knuser jeg alt!» Det var da det gikk opp for meg at den psykiske belastningen begynte å bli for stor. Å leve med en mann som ikke er glad i deg er helt umenneskelig, og til slutt klarte jeg bare ikke mer, forteller Solveig.
– Det var ingenting jeg kunne gjøre for å få ham til å bli glad i meg igjen.

Ulik opplevelse
For Solveig ble det viktig å gjennomføre seperasjonen helt. Hun kjøpte seg derfor en egen leilighet og flyttet ut.
– Jeg hadde virkelig ikke lyst til å bo i vårt gamle hus som jeg hadde så mange vonde minner fra.
Solveig og Ole opplevde den første tiden ganske ulikt. Han kjente på en lettelse. Livet ble enklere å forholde seg til når han ikke lenger bodde midt oppi en konflikt. I tillegg var det vår, og det gikk mot lysere tider. Sommeren tilbrakte han blant annet på Kreta sammen med datteren og sønnens familie.
Solveig, på sin side, var fremdeles glad i Ole og syntes tilværelsen var tom. Hun savnet ektemannen hun hadde bodd sammen med i 28 år. Som følge av seperasjonen var også økonomien betraktelig trangere. Sommerferien sammen med ungene ble enkel, og det var ingen god følelse å bli igjen hjemme da de andre reiste til Syden.

Et godt sted å komme til
Begge fortsatte å gå i den samme menigheten som før, til tross for at det var krevende til tider.
– Jeg kjente ikke på noe skam, sier Solveig.
– Jeg visste at jeg hadde prøvd alt som sto i min makt. Vi hadde kommet til veis ende i oss selv. Menigheten vår er heldigvis et godt sted å komme til når en har det vondt. Jeg tror jeg gikk til forbønn hver søndag i to år.
Ole merket at noen i kirken synes det var vanskelig å forholde seg til ham.
– Mennesker rundt hadde sine usikkerheter, og noen lurte nok på hva som var passende å si til en mann i min situasjon. Selvfølgelig er det utfordrende for et menighetsfellesskap når to profilerte medlemmer separerer seg. Men selv om det til tider kunne oppleves sårt, ser jeg likevel at kirken var en god plass å komme til i den vanskelige tiden.

En lydig bønn
Det var først da høsten kom, og hverdagen for alvor satt inn, at konsekvensene av valget de hadde tatt for alvor gikk opp for Ole. Ensomheten og fortvilelsen kom igjen over ham.
– Jeg husker enda at jeg satt på soveromsgulvet og gråt og ropte til Gud, om ikke med en høy røst.
Bønn og tid med Jesus var viktig gjennom hele den vonde prosessen, og Ole kjente virkelig at han fikk oppleve Gud som Far. I en av disse stundene i bønn, kjente Ole på en sterk overbevisning; han skulle begynne å be for Solveig. I lydighet, og som en bønn, begynte han å uttale at han var glad i Solveig, og at Gud måtte velsigne henne. Dette fortsatte han med.
– Å si noe ut i luften på den måten er utypisk for meg, men jeg kjente at det var riktig. Det ble en slags kognitiv prosess som førte til en endring, forteller han.
På nyåret 2011 fikk Ole klart for seg at han skulle bli med på en tur til en menighet i USA. Det var som om Gud talte direkte til ham om at dette var noe han skulle gjøre. Og det skulle vise seg å bli et vendepunkt.
– Der, under et møte, opplevde jeg at Gud møtte meg sterkt under lovsangen. Det kjentes som om noen fysisk helte en bøtte med varm olje over meg. Guds godhet var så merkbar.
Etterpå gikk han til forbønn, og fikk et profetisk ord om full gjenopprettelse.

Fornyede følelser 
Hjemme igjen i Norge ba han Solveig med ut på en tur. Han ønsker å dele med henne det han hadde opplevd. Sakte kjente han at følelsene for kona begynte å komme tilbake, men han var bevisst på å trå varsomt.
Utover våren møttes de flere ganger, og til slutt, i april, delte han den gledelige nyheten om at han igjen virkelig var blitt glad i henne.
Det at Ole ønsket å prøve på nytt, både gledet og skremte Solveig. Hun var klar på at prosessen videre ble nødt til å gå sakte. Hun orket ikke tanken på at det igjen skulle skjære seg.
– Jeg måtte vite om det var reelt. Dersom vi skulle gå inn ekteskapet igjen, måtte jeg være sikker på at det skulle vare, forklarer Solveig.
I januar 2012, to år etter at de tok ut seperasjon, bestemte de seg for å flytte sammen igjen. Solveig husker godt da datteren hjalp henne med å gå inn på Facebook å godta status-forespørselen om å være gift med Ole. Gratulasjonene lot ikke vente på seg.

I Gud finnes det fullstendig gjenopprettelse. Ekkoet fra fortiden vil ofte innhente oss mennesker, men vi ble enige om å legge alt bak oss. Vi kan helt ærlig si at det nå ikke engang finnes arr som preger livene våre.

En strek over det gamle
Gjennom hele prosessen hadde begge kjent på alvoret over at de en gang hadde inngått en pakt innfor Gud.
– Jeg brydde meg ikke så mye om hva folk syntes, men det gnagde i meg at jeg hadde gitt et løfte til Gud, forteller Solveig.
For begge ble det derfor viktig å fornye løftene. Det ble gjort i en liten seremoni hjemme, der også ringene ble satt på igjen.
– Det var viktig for oss å sette en tjukk strek over det som hadde vært. I Gud finnes det fullstendig gjenopprettelse. Ekkoet fra fortiden vil ofte innhente oss mennesker, men vi ble enige om å legge alt bak oss. Vi kan helt ærlig si at det nå ikke engang finnes arr som preger livene våre, forteller Ole.
– Vi er heller ikke bitre over det vi opplever som tapte år, slår Ole fast.
Han lovet Solveig at dersom noe opplevdes vanskelig i framtiden, så skulle han være rask med å gi beskjed. Det var med på å skape trygghet for Solveig. De har også lært seg å snakke sammen på en ny måte, preget av mer lytting, undring og respekt. Begge opplever at de nå er mye rausere med hverandre.

Verdt å kjempe for
De siste årene har Solveig og Ole brukt mye tid på å hjelpe unge par som er på vei inn i ekteskapet, gjennom kurset «Klar for samliv?» Kurset er en del av Alpha-konseptet, som mange kjenner til, og Solveig og Ole har selv gjort jobben med å oversette materialet til norsk. På kurset snakker de blant annet om ferdigheter og kunnskap de selv skulle ønske at de hadde da de gikk inn i ekteskapet. De er også med som par-veiledere i menigheten sin. 
– Vi ønsker å bruke energien vår på å hjelpe andre. Ekteskapet er verdt å kjempe for, sier Ole.
– Vi fikk en gjenopprettelse, mellom oss to, ungene og familien. Det unner jeg alle som er i en lignede situasjon å oppleve, avslutter Solveig. 

Tekst/ Carine Ljones
Foto/ Asle Haukland
Denne teksten ble publisert i JK i april 2020

95 Delinger
Bla til toppen
Del på epost