Det var en av de travle dagene for noen måneder siden. Det var like før jul. Jeg tenkte jeg skulle friske opp stua mi litt. Jeg hadde kjøpt et malingsspann på Finn. Fargen hørtes så fin ut: Pastell grå. Jeg satte i gang og malte den første veggen.
– Å, hjelpe meg, det ble ikke bra i det hele tatt! Det ble helt feil!
Jeg mistet motet. Jeg ble helt rådvill og grublet og grublet. Så kom jeg på en løsning: Jeg byttet malingspannet med lerretsmaling og finere pensler. Så begynte jeg å male. Forsiktig. Rett på veggen for å rette opp feilgrepet mitt. Jeg bestemte meg for å male ansiktet til mitt store forbilde. Jeg lot penslene av ulike tykkelse slå seg løs. Jeg satte på lovsang med høy styrke. Jeg lot blikket være festet på motivet og etter noen timer, fylt av Den Hellige Ånd, skjer det noe: Samtidig som jeg hører ordene i lovsangen: «… and then I saw His face…», ser jeg plutselig øynene til Jesus så tydelig foran meg. Han berører hjertet mitt på nytt, som så mange ganger før. Og i dag på en ny måte. Han ser meg.
Nå er Jesus malt på veggen midt i stua. Han er der. Ikke på et lerret som jeg kan flytte bort hvis det kommer noen på besøk som ikke liker Jesus. Nei, veggen er der helt fastmontert som vegger bruker å være. Jesus er der hele tiden. På veggen. Men først og fremst i hjertet mitt, som han har vært siden jeg var åtte år. Da stavet jeg frem fem bokstaver i et misjonsblad. Det var navnet J-e-s-u-s. Den varmen som bredte seg ut i barnehjertet mitt, gjorde at jeg der og da skjønte at denne mannen ville jeg ha som min livsledsager gjennom livet. Og slik har det vært hele veien siden.
På en av fingrene mine har jeg en gullring med teksten: Aldri alene. Og det er sant. Med Jesus er jeg aldri alene.
Jesus er ikke bare Gud, han er også et menneske som har vært gjennom alt. Uansett hvor forlatt vi kan kjenne oss. Misforstått. Sviktet. Fulle av feil. Ikke elsket. Jesus vet hva det handler om.
Jesus tok med seg absolutt alle våre feiltrinn opp på korset den lange fredagen. Alle nederlag ble spikret fast. Vasket vekk i blodet som rant. Dramatisk. Ja, det var et totalt mørke. Den mørkeste natten i verdenshistorien som ble vendt til den lyseste morgenen i den samme historien. Påskemorgen: Dagen da døden døde.
Med Jesus kan vårt mørkeste mørke bli til det lyseste lys. Prøv å få øye på mesternes mester denne påsken. Han som vant den største kampen: Å gjøre mørket om til et evig lys.
I Markus kapittel 15 fra vers 33 til vers 39 kan du lese: Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» Da løp en bort og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Plutselig så offiseren ansiktet hans…
Måtte det bli din og min forandring på nytt denne påsken: Plutselig så jeg ansiktet hans…
Tekst/ Marit Mælum