Mona Edvardsen Selseng visste at det ville få store konsekvenser for mange da hun svarte «nei» på spørsmålet fra sin evangelist-pappa om hun selv var frelst. Men hun følte at hun måtte gi et ærlig svar, – hun orket ikke lenger å leve et dobbeltliv.
Jeg møter Mona Edvardsen Selseng i en bobil ytterst på en av markene ved Sarons Dal i Kvinesdal. Rundt oss har hundrevis av barn og voksne inntatt campingplassen for å delta på sommerstevnet til Troens Bevis. De har rigget seg opp i telt og vogner for å få med seg en uke med møter og barneopplegg. Selv har hun og mannen hennes, Per Harry, vært her i ukesvis. De liker følelsen av å bo her, og tilbringer derfor store deler av sommerhalvåret i bobilen.
– Vi har faktisk den campingvognen også, sier hun og peker ut vinduet.
– Når vi får besøk, må vi har litt mer plass.
«Vekkelsesteltet»
Det er kanskje ikke så rart at hun føler seg hjemme i en bobil. Mye av livet har dreid seg om reising. Som datter av evangelisten Aril Edvardsen ble det mange turer på kryss og tvers av Norge.
– Vi dro rundt med pappa og teltet, sier hun, og sikter til det store «vekkelsesteltet» Aril Edvardsen brukte da de dro fra bygd til bygd og hadde møter.
– Mamma og vi barna var stort sett med. Da jeg var ganske liten, dro vi blant annet to sommere til Finnmark. Pappa forkynte evangeliet og vi sov på gulvet på gamle skoler. Etter hvert ble Sarons Dal bygget. Under stevnene her var det ofte fullt hus hjemme, og vi ungene fikk derfor ligge i telt. På møtene satt vi stadig på små «teltkrakker» foran første benk sammen med de andre pastor- og evangelistbarna. Jeg husker vi hadde små, gule notatbøker, forteller hun.
Spesielt godt likte Mona geografitimene på skolen.
– Vi hadde jo vært over alt, smiler hun og mimrer tilbake til alle gangene faren pakket bilen full og plasserte teltet på taket, slik at de kunne kjøre gjennom Europa.
Et forlokkende liv
Nå reiser Mona og Per Harry selv rundt med et eget «vekkelsestelt» og forteller om Jesus i byer og bygder i Norge. Men veien dit har ikke vært selvsagt. Begge vokste opp i kristne familier, men valgte seg vekk fra Jesus i ungdomsårene.
– Jeg begynte å lure meg ut fra møtene. Jeg snek meg vekk og tok omveier når jeg traff dem som jobbet her i Sarons Dal.
Mona forklarer at hun alltid trodde på Jesus, men at fristelsen til å leve det livet som vennene hennes levde, var stor. Det var mye forlokkende «der ute», og hun begynte å leve et dobbeltliv.
– Dette pågikk en god stund, men heldigvis fikk pappa visdom til å følge meg gjennom denne tiden. Han var god å snakke med, men også veldig tydelig. På et tidspunkt spurte han meg om han skulle hjelpe meg med noen retningslinjer eller om han skulle behandle meg som en verdslig, altså en ikke-kristen. Det spørsmålet gjorde inntrykk på meg.
Verre enn Peter
Faren tok med Mona på møter og kampanjer for å hjelpe henne på veien.
– Han tok meg blant annet med på en reise til Kenya. Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å bli med, men vennene mine overtalte meg. Siden jeg ikke hadde tatt noe tydelig valg om jeg ville følge Jesus eller ikke, hadde jeg hele tiden fryktelig dårlig samvittighet, og det kom til et punkt der jeg følte at jeg måtte være ærlig.
Mona trekker fram en opplevelse fra en tur med familien til Israel.
– Vi sto der Jesu grav en gang var. Mamma og pappa ba en inderlig bønn. Også Rune, broren min, ba, og etterpå ble det en stillhet som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gikk derfra og nedover gaten mens jeg tenkte på disippelen Peter. Han var mye bedre enn meg. Han visste ikke at Jesus kom til å stå opp fra de døde. Han visste ikke hvordan historien kom til å ende, men det visste jeg. Jeg var fullt klar over at Jesus hadde stått opp og lever i dag.
– Ikke lenge etterpå spurte pappa meg: «Er du frelst, Mona?» Da svarte jeg nei. Jeg kunne ikke hykle mer.
Store konsekvenser
Hun visste at valget hennes ville få store konsekvenser, og det gikk som hun trodde. Faren sa opp sin stilling i Sarons Dal og avlyste alle avtalene han hadde om å forkynne forskjellige steder.
– Jeg tenkte på alle de blinde som ikke kom til å få synet sitt, de lamme som ikke kom til å gå, de døve som ikke kom til å høre på grunn av meg.
På den tiden ble hun kjæreste med Per Harry, og det tok ikke lang tid før de giftet seg. De var 19 år. Hun hadde vært nær ved å velge seg tilbake til Jesus i den tiden de var kjærester, men synes det var vanskelig, fordi hun følte at hun måtte velge mellom Per Harry og Gud.
En dag, etter at de hadde fått sitt første barn, kom det noen bibelskoleelever hjem til henne. De sang og ba sammen med henne, og hun ga livet sitt til Jesus igjen. Per Harry derimot, trengte mye lenger tid.
Per Harry, som også er med oss i bobilen, forteller:
– Jeg hadde vokst opp med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen, og jeg visste at evangeliet var sant. Men også for meg var det slik at «verden» fristet, og jeg fikk etter hvert et hardt og forherdet hjerte. Selv de mest direkte talene gikk ikke inn på meg, forteller han.
Et skrantende ekteskap
Eventyrlyst førte til at familien flyttet til Spania noen år, men så ville Mona hjem. Ekteskapet skrantet, og de var nære ved å gå fra hverandre.
Hun reiste hjem først, men fant fort ut at hun var gravid!
– Jeg kaller det forundringspakken vår. Den gjorde at vi ikke ga opp, sier Mona.
Hun ba til Gud om forandring, for hun var lei av å leve kristenlivet alene. Sakte, men sikkert, begynte Per Harry å kjenne på lengselen etter å komme tilbake til Gud, og en kveld kom vendepunktet. Hun hørte at han gikk ut på badet og gråt. Neste morgen utfordret hun ham.
– «Vil du bli frelst?» spurte jeg, og han svarte ja! Deretter fikk jeg be en frelsesbønn med ham, akkurat slik jeg hadde lært som liten!
Det tok ikke lang tid før de ringte foreldrene hennes for å fortelle nyheten.
En retningsgivende oppvekker
Det var som natt og dag. Alt forandret seg. Alt ble nytt.
– Jeg traff for eksempel på søsteren til Mona i sentrum, og hun kunne faktisk se på lang avstand at jeg så glad ut, forteller Per Harry.
– Dette var rett før sommerstevnet her i Sarons Dal. Jeg hadde vært på møter før, men nå var alt annerledes. Jeg kunne kjenne Guds nærvær!
De beskriver den første tiden var vidunderlig.
– Det var så nydelig å kunne dele troen med ektemannen min, forteller Mona.
Men det skulle likevel gå enda noen år før de sammen kom inn i enda en ny dimensjon. Per Harry begynte nemlig etter hvert å kjenne på at kristenlivet var preget av plikt, og han merket at han begynte å bli litt «sløv». Men under sommerstevnet i 2015 fikk han en skikkelig oppvekker.
– Det var ikke noe «hallelujastemning», men jeg fikk en indre overbevisning om at jeg måtte gi Jesus mer enn 50 eller 70 prosent. Fra nå av skulle det bli 110! Jeg bestemte meg for at det skulle bli annerledes, forklarer han.
Dette ble forsterket av at han både opplevde en helbredelse i kneet og at han fikk et sterkt ord fra ei i lovsangsteamet. Og annerledes ble det.
Samme beskjed fra Gud
– Gud er god på timing, smiler Mona. Hun var egentlig på vei til Sør-Korea sammen med JesusKvinner, men hadde tenkt til å avlyse. Hun hadde kommet til et punkt der hun var helt ferdig med å leve livet som kristen alene, uten ektemannen. Men Per Harry overbeviste henne om å reise likevel. Og mens hun var i Sør-Korea, og han i Norge, talte Gud til dem begge om å begynne et nytt bønneliv sammen. Det ble starten på en ny epoke i livet deres. 57 år gamle gikk de til banken for å låne penger til et stort telt. De kaller det «vekkelsesteltet». Det reiser de rundt omkring i landet med og holder åpne møter. Mange mennesker har blitt møtt av Gud.
– Vi ønsker så veldig å nå besteforeldre-generasjonen, de som var på «vekkelsesmøter» i sine yngre år, men som gjerne har sklidd litt vekk fra menighetslivet, forklarer de.
På grunn av korona-situasjonen har det ikke blitt så mye reising den siste tiden, men de satser på at mange bygder og byer får besøk i tiden framover.
Hun ba til Gud om forandring, for hun var lei av å leve kristenlivet alene. Sakte, men sikkert, begynte Per Harry å kjenne på lengselen etter å komme tilbake til Gud, og en kveld kom vendepunktet. Hun hørte at han gikk ut på badet og gråt. Neste morgen utfordret hun ham med å spørre direkte om han ville bli frelst.
Tekst/ Carine Ljones Haugland
Foto/ Privat
Denne teksten ble publisert i JK i september 2021